Ja - det va altså han Arnold. Mitt nåkka utflippa 63 år gamle bortrøyde orakel av et søskenebarn. Å førrstå ka han sir en no én ting. Å skjønne ka han mene e en adskillig mer komplisert oppgave. Førr ikkje å snakke om kordan han kommer på idéen om å mene nåkka som helst om ænkelte ting. Førr eksæmpel om Kvæfjordkaka.
Mett i åttiårsdagen tell bæstemoder’n, mett i samtalen vi hadde om emnet ”Arbeidsledighet – roten til alt godt” og mett i et gigantisk smørbrød med reiks ænd meyo, hoppa han elegant over tell emnet ”Kvæfjordkaka”!
”Du fatte det, Kalle. Kake å s’nær. Det e kanon når du får matkikk, saint? Fatte styringa? Brød, pølse, burger, kåttisa, fete biffa – det e no én ting… Nei vent! Det e jo flere ting. Stæmme ikkje det, Kalle? Ka æ sa? - Brød, pølse, burger, kåttisa, fete biffa. ’Avesst, det blir jo fæm ting. Sant? Æ e bra kokt i panna. Du snakke.”
Og dær stoppa det opp. Knute på tankerækka. Avspora. Dotte av lasset. Mesta tråden. Æ kunne se på rønken i panna hannes kor han begynte å kveile og nøste inn tråden. Ett eller anna sted inni tåkeheimen vesste han Arnold intuitivt at han hadde nåkka å melde, men ka kuinne det være?
”Ka det va æ sku si?” - Han bikka litt på knotten og prøvde å resste laus ei fastkilt tankerækka.
Æ ville no gjærne hoilde praten i gang, så æ prøvde å hjælpe tell med å spa litt plass i grauten som hadde hopa sæ opp bak øyenbrynan hannes:
”Æ vetta svarten. Du momla nåkka om kake…
…og s’nær.”
”Jajaja. Kake! Av og tell så e æ helt kake. Egentlig e æ ganske ofte av og tell helt kake. Kvæfjordkake! Sant?”
Poengtert og klar tell det siste. Han får altså sagt det den kar’n. Gubbevaremævæll!
Men no hadde han iallefall funne tråden. Kor tråden kom fra va ikkje nåkka spørsmål å bry sæ med. Her måtte han bare få gå fritt og uhindra i sett eget lille tankeunivers. Han Petter Smart i Donald Duck & Co hadde jo si egen tenkehætta oppå hauet. Han Arnold hadde også tenkehætta - bare inni hauet. Det va næsten som æ bare satt og venta på at han sku bryte ut:
”Nei dæven. No fikk æ helt tænkehætta!”
Men han gjorde ikkje det.
Kvæfjordkaka
Han tok i stedet opp den syltynne tråden sin og gikk laus på emnet ”Kvæfjordkaka”, som om det skulle være den naturligste ting av verden:
”E du klar over at Kvæfjordkaka blir kaillt førr Værdens Bæste. Fatte du? Værdens Bæste. Det e bra godt det. Å no e tell og med Værdens Bæste kåra tell Norges Bæste. Tænk det! Endelig nåkka som e værdens bæste som også kain være godt nok førr nordmeinn. Nåkka som egentli e et lokalt produkt, Kvæfjordkaka –best av allt i værden. Det e jo sinne sykt! Den einaste berømte kvæfjoringen i verden. Den e på topp internasjonalt som Verdens Bæste, mens den ligg å vake i en slags mellomposisjon som norgesmester. Og så e den egentlig fra Kvæfjorn! Fatte du tægninga? Ser du skjema? Globalt, nasjonalt og lokalt! Det e ikkje mange norgesmestra fra Kvæfjorn, s’nær. Det kain æ love dæ. Det måtte vært vesst en kvæfjording spellte på Harstad Vikings og blei norgesmester i basket i 2002. Eller blei dæm mestra i 2002? Æ vetta fan.
Katti va det TIL vant cupen sist?”
Og så va han over i en ny verden. Æ førrlate han der. Æ må forholde mæ tell konkrete adressa i Tromsø - langtura tell Verdensrommet, Tåkeheimen eller Kvæfjorden får æ aldri, mens han tell stadighet befinn sæ i de områdan. Jaja. God tur Arnold.
torsdag 26. august 2010
fredag 20. august 2010
Gutten i røyken.
”Fet blautis, sant? De’hær bi’jo bare det matkikket!
Schnitter med reiks ænd meyo – roastings og remjuleisjen,
-óg med røkt laks! Omentrent det eneste æ ikkje har røkt sjøl!
Også en pail åf keiks; Værdens bæste – væffers – Tropisk Aroma,
fromasjkaka. Oyoyoy – så gla main kain bli - å s’nær!, som ho Kirsti Sparboe muligens ville ha ræppa, sant?
Meterlange kakebord og schnitter. Kul’an! Hæftig! Det hær e megafett!
No må det bare ikkje være en hallis!”
Sitat slutt.
Arnold
Det e altså søskenebarnet mett, den 63 år gamle storfrikern i familien - han Arnold, som klare å rive av sæ disse hær tingan i åttiårsdagen(!!!) tell bæstemoder’n. Uførrståelig førr di fleste med klarert hau, og gresk – om ikkje serbo-kroatisk - førr gammeltante og gammelonkla, som både høre, ser og forstår dårlig. Helt nye ord og begrepa førr andre folk over seksti, og med en uttale som e så avslepen at det e så vidt du kan skimte en og anna konsonant innimellom meterlange vokala. Det e ikkje rart at en hel generasjon i sælskapet satt som akterutseilte spørsmålstægn kvær gang han kom med ei mer - eller helst; mindre forståelig utredning.
Æ trur rætt å slætt Kalles Språksørvis må supplere med litt Kalle Fakta. Æ som har et språkøre på størrelse med ei tohoda parabolantenna, æ kan jo trø tell med en liten oversettelse tilpassa den eldre garde i slekta våres. Dæm som bare resta på hauet og fortsatte praten med sidemannen når dæm hadde hørt ferdig skvaldret tell han Arnold.
Og føll bare med du også! Hær e det ting å lære.
Memmorais ænd distråy – som dæm sir i actionfilman.
Kalle SpråkFakta
– spesielt tilpassa skjøre øra og lett tellknæpte sjele litt oppi åran:
Fet blautis, saint? = Nydelig bløtkake, synes ikke du også det?
De’hær bi’jo bare det matkikket! = Her var det utrolig mye god mat, gitt!
Schnitter med reiks ænd meyo = Elegante brødskiver med reker og majones
Roastings og remjuleisjen = Roastbeef og remulade
En pail åf keiks = Fryktelig store mengder med kaker
Væffers = Vafler
Kul’an! = Har du sett på maken!
Hæftig! = Usedvanlig bra!
Det hær e megafett! = Mer hyggelig selskap skal du lete lenge etter!
No må det bare ikkje være en hallis! = Det er nesten så man ikke skulle tro det var sant!
Han gikk altså helt av hengslan - da han med svømmanes aua og et gigantisk smil om trainten ankom bestemoder’n si markering av at ho runda di åtti. Han gikk bananas i matfatet. Han Arnold hadde tidlig knytta kroppen sin tett opp mot sentralstimuleranes midla, hallusinogena og andre kjemiske komponenta han følte han kunna få nåkka moro ut av. Di siste åran e han blidd veldig miljøbevisst og no konsumere han stort sett bare økologisk dyrka cannabis. I store dosa.
Mett på søttitallet kom han med den legendariske replikken:
”No har æ røkt hasj flere gang om dagen, kvær einaste dag i fæm år, og enda e æ ikkje blidd avhængig!”
Av skade blir man...?
”Av skade blir man klok!” hete det. Men det gjeld selvfølgelig IKKJE førr hjerneskada! Det sa æ også tell han Arnold når æ, som én av få, klarte å følle dela av ordgyteriet hannes. Greit nok at han prate et frikerspråk som e vanskelig å skjønne, men med kjeften konstant stappa med kake og kaffedøppa snitter va han jo i flekkan helt hinsides hittil kjente språkfamilia på samtlige kontinent verden over. Da det værste matkikket la sæ ætter et par tima, klarte han faktisk å førrmidle opp tell flere noen lunde sammenhenganes historie fra sin skakke kværdag.
Han Arnold har læst det hær kapitlet og e slættes ikkje enig i alt som står hær. Han har førr eksempel lagt inn en kraftig protest på at æ har vært nåkka lemfeldig med ordbruken. Som i forrige avsnitt kor æ nevne hannes skakke kværdag. Eller som han sjøl uttrøkte det:
”Det hete ikkje skakke kværdag! Det hete skeve kværdag. Æ har aldri vært skakk i hele mett liv. Men skev….DET har æ vært. Tilnærmelsesvis kontinuerli de siste fæmåtyve åran!. Altså: Skev! Ikkje skakk! Sku tru du va helt bortrøkt - din superstreite taxignom!”
- Og det va hannes einaste og lett enerverte kommentar tel min førrvilla språkførsel.
Ok. Det stunder mot Elg - som jegeran sir.Og no står det en halvfyrt selvstendig næringsflytende kar på utsia av bilen. Æ vedde 1000 krone på at han bare skal hjem å vrenge trusa før han skal tellbake tell byen førr mer moro. Æ må holde mæ i cæbben. Må rette opp alle såran etter EURO-herjingen mine nedi Spania. Tell jul e æ sikkert i vater.
No må æ kline inn gassen. Han gnæg nåkka så jævlig i baksetet om at han har det travelt. Førrbainna passasjera. Bare mas!
Velvel....Ikkje gjør nåkka æ ville gjort i helga. Det e livsfarlig! Schnakkes.
Schnitter med reiks ænd meyo – roastings og remjuleisjen,
-óg med røkt laks! Omentrent det eneste æ ikkje har røkt sjøl!
Også en pail åf keiks; Værdens bæste – væffers – Tropisk Aroma,
fromasjkaka. Oyoyoy – så gla main kain bli - å s’nær!, som ho Kirsti Sparboe muligens ville ha ræppa, sant?
Meterlange kakebord og schnitter. Kul’an! Hæftig! Det hær e megafett!
No må det bare ikkje være en hallis!”
Sitat slutt.
Arnold
Det e altså søskenebarnet mett, den 63 år gamle storfrikern i familien - han Arnold, som klare å rive av sæ disse hær tingan i åttiårsdagen(!!!) tell bæstemoder’n. Uførrståelig førr di fleste med klarert hau, og gresk – om ikkje serbo-kroatisk - førr gammeltante og gammelonkla, som både høre, ser og forstår dårlig. Helt nye ord og begrepa førr andre folk over seksti, og med en uttale som e så avslepen at det e så vidt du kan skimte en og anna konsonant innimellom meterlange vokala. Det e ikkje rart at en hel generasjon i sælskapet satt som akterutseilte spørsmålstægn kvær gang han kom med ei mer - eller helst; mindre forståelig utredning.
Æ trur rætt å slætt Kalles Språksørvis må supplere med litt Kalle Fakta. Æ som har et språkøre på størrelse med ei tohoda parabolantenna, æ kan jo trø tell med en liten oversettelse tilpassa den eldre garde i slekta våres. Dæm som bare resta på hauet og fortsatte praten med sidemannen når dæm hadde hørt ferdig skvaldret tell han Arnold.
Og føll bare med du også! Hær e det ting å lære.
Memmorais ænd distråy – som dæm sir i actionfilman.
Kalle SpråkFakta
– spesielt tilpassa skjøre øra og lett tellknæpte sjele litt oppi åran:
Fet blautis, saint? = Nydelig bløtkake, synes ikke du også det?
De’hær bi’jo bare det matkikket! = Her var det utrolig mye god mat, gitt!
Schnitter med reiks ænd meyo = Elegante brødskiver med reker og majones
Roastings og remjuleisjen = Roastbeef og remulade
En pail åf keiks = Fryktelig store mengder med kaker
Væffers = Vafler
Kul’an! = Har du sett på maken!
Hæftig! = Usedvanlig bra!
Det hær e megafett! = Mer hyggelig selskap skal du lete lenge etter!
No må det bare ikkje være en hallis! = Det er nesten så man ikke skulle tro det var sant!
Han gikk altså helt av hengslan - da han med svømmanes aua og et gigantisk smil om trainten ankom bestemoder’n si markering av at ho runda di åtti. Han gikk bananas i matfatet. Han Arnold hadde tidlig knytta kroppen sin tett opp mot sentralstimuleranes midla, hallusinogena og andre kjemiske komponenta han følte han kunna få nåkka moro ut av. Di siste åran e han blidd veldig miljøbevisst og no konsumere han stort sett bare økologisk dyrka cannabis. I store dosa.
Mett på søttitallet kom han med den legendariske replikken:
”No har æ røkt hasj flere gang om dagen, kvær einaste dag i fæm år, og enda e æ ikkje blidd avhængig!”
Av skade blir man...?
”Av skade blir man klok!” hete det. Men det gjeld selvfølgelig IKKJE førr hjerneskada! Det sa æ også tell han Arnold når æ, som én av få, klarte å følle dela av ordgyteriet hannes. Greit nok at han prate et frikerspråk som e vanskelig å skjønne, men med kjeften konstant stappa med kake og kaffedøppa snitter va han jo i flekkan helt hinsides hittil kjente språkfamilia på samtlige kontinent verden over. Da det værste matkikket la sæ ætter et par tima, klarte han faktisk å førrmidle opp tell flere noen lunde sammenhenganes historie fra sin skakke kværdag.
Han Arnold har læst det hær kapitlet og e slættes ikkje enig i alt som står hær. Han har førr eksempel lagt inn en kraftig protest på at æ har vært nåkka lemfeldig med ordbruken. Som i forrige avsnitt kor æ nevne hannes skakke kværdag. Eller som han sjøl uttrøkte det:
”Det hete ikkje skakke kværdag! Det hete skeve kværdag. Æ har aldri vært skakk i hele mett liv. Men skev….DET har æ vært. Tilnærmelsesvis kontinuerli de siste fæmåtyve åran!. Altså: Skev! Ikkje skakk! Sku tru du va helt bortrøkt - din superstreite taxignom!”
- Og det va hannes einaste og lett enerverte kommentar tel min førrvilla språkførsel.
Ok. Det stunder mot Elg - som jegeran sir.Og no står det en halvfyrt selvstendig næringsflytende kar på utsia av bilen. Æ vedde 1000 krone på at han bare skal hjem å vrenge trusa før han skal tellbake tell byen førr mer moro. Æ må holde mæ i cæbben. Må rette opp alle såran etter EURO-herjingen mine nedi Spania. Tell jul e æ sikkert i vater.
No må æ kline inn gassen. Han gnæg nåkka så jævlig i baksetet om at han har det travelt. Førrbainna passasjera. Bare mas!
Velvel....Ikkje gjør nåkka æ ville gjort i helga. Det e livsfarlig! Schnakkes.
mandag 2. august 2010
On the road again!
Stadig i live folkens. Stadig i live. Kjørte på med en HVIT dag på torsdag. Drakk en 15-16 White Russian – og det va alt. Så våkne man klinke, peise edru. Og ka ska man finne på når man har gluggen oppe allerede i 10-tia og ikkje treng å bruke flere tima på å reparere? Joda, men scanne hjerne barken og finn ut ka man e interessert i. Og gamle Kalle: Bila! Rett på nærmeste sportsbilsjappa, lyge på sæ en kapitalbunke på nivå med verdien av flåta tell han John Fredriksen og rive sæ ut den feteste Porscha tell prøvekjørings.
Æ gestikulerte, bantes og sjarmerte om en anna. Og i løpet av en time med førrhandlinge fikk æ testkjøre en Boxer med 580 spinnville hæsta under panseret. Det va ned med kalesjen og inn med gassen. De ansatte va hysterisk lykkelig da æ smalt ut av en røyklagt butikk. I speilet skimta æ to 20 meter lange svarte gummistripe på betonggulvet og fire menneska med kulerunde klinkekuleaua som vinka mæ av gårde med frenetiske armbevegelsa og høye tilrop. Butikksjefen va så gla over et potensielt Porschesalg, at han tok tell tåran da æ børna bortover veien. Og det va en lykkens dag førr han. Det måtte det ha vært – han va oppløst i tåra enda to tima seinar, da æ slængte Porscha på plass utfør sjappa.
Men i alle skitfulle fall: O’du hoppanes Flamencodanser kor det spente fra. Capsen blei blåst av allerede inne i butikken. Der imponerte æ storligen med å klare 0-100 på 4 sekund. Ganske sikkert verdensrekord. Innendørs! Og vel utførr butikklokalet måtte æ bare klore mæ fast i rattet mens æ førrbante mæ på at æ sku være temmelig tynn i håret før æ kom tellbake.
Æ la tell flækkings innover mot Valencia. – Eller Balencia som dæm sir spanjolan. Dem rote nåkka så jævlig med bokstavan her nede. Det e jo nesten som å være i Finnmark – verdens navle førr palatalisering. Ta førr eksempel Berlevåg. Det uttales Pærlevåg. Og min teori – ja dokker vet at skoltenæpa mi går på høygir med kunnskap, villskap og bannskap – dengår ut på at plassen faktisk HETE egentlig Perlevåg. Men da palateristan palataliserte sæ på ræv så måtte et skriftlig Perlevåg uttales – YESS NÆTTOPP: Bærlevåg. Et bokstavkaos på nivå med Spania. Så førr å få rett navn:Perlevåg, må dæm skrive det med B. OK – da har æ doktorgrad i det åsså!
Det minne mæ om en finnmarking som ringte inn tell en spørrekonkurranse i radioen. Og han fikk spørsmål om å nevne en rovfugl som begynte med bokstaven K. Og finnmarkingen tenkte sæ godt om før han svarte: ” Tja – det kan no ikke være Gråka………hmmmmm….ska vi no se……ja,ja no vet æ – det må jo være en Kribb.” Men skit no i det. Æ prate mæ jo helt bort i mygghelvete nordpå, når æ skal førrtelle om tur/retur Valenca/Balencia.
Altså - dokker som følle med vet at etter mine trafikkregla så betyr 120 km/t – skilta på begge siden av veien – 240. Enkel matte, lett å huske. Æ fikk skvisa inn en liten tanke om at æ kanskje sku ha bardunert mæ fast der æ fauk av gårde ytterste felt. FØRBIKJØRINGFELTET! Høre dokker alle spanske sjåføra, turista og andre toillinga som ligg å daffe i 180 i METT felt! FØRRBIKJØRINGSFELTET! Æ sku jo førrbi. Og her måtte æ fan mæ bruke bremsa mer enn gassen. Har du hørt på trafikkterrorista.
Slalom blei løsninga. Æ oste førrbi i all tre feltan. Sku æ klare å holde fartsgrensa på 240 så va det einaste løsninga. Men dæven kor irritert æ blei på all fløytinga. Det va jo ikkje en ørens lyd å få. En kakofoni av lyden fra en illsint Porschemotor som gneldra som ei veps med ADHD, og hornmusikk fra en haug med avdanka sjåføra på motorveien. Det va som å være dirigent i en Arne Nordheim-konsert.
Med en rutinert yrkessjåførs kirurgiske presisjon svingte æ mæ med elegant centimeter-klaring mellom de feilparkerte bilan på motorveien. Dæm va jo ikkje helt parkert, men når dæm e så utrulig feig at dæm lunte av gårde i 120 – så kalle æ det feilparkering. Det e jo ikkje nåkka motorveitempo. Skogsveia i Indre Troms tåle jo mer gass enn det!
Jaja. Som sagt gråt butikksjæfen enda da æ kom tellbake. Han tok imot nøklan med et bedanes blikk. Men nåkka handel blei det ikkje. Æ sku jo bare ha mæ en liten luftar. Og det fikk æ tell gangs. Herlig!
Konklusjonen va uansett klar: Æ va enig om at det hadde vært en fin tur!
OK og hasta luego. Hils modern!
Æ gestikulerte, bantes og sjarmerte om en anna. Og i løpet av en time med førrhandlinge fikk æ testkjøre en Boxer med 580 spinnville hæsta under panseret. Det va ned med kalesjen og inn med gassen. De ansatte va hysterisk lykkelig da æ smalt ut av en røyklagt butikk. I speilet skimta æ to 20 meter lange svarte gummistripe på betonggulvet og fire menneska med kulerunde klinkekuleaua som vinka mæ av gårde med frenetiske armbevegelsa og høye tilrop. Butikksjefen va så gla over et potensielt Porschesalg, at han tok tell tåran da æ børna bortover veien. Og det va en lykkens dag førr han. Det måtte det ha vært – han va oppløst i tåra enda to tima seinar, da æ slængte Porscha på plass utfør sjappa.
Men i alle skitfulle fall: O’du hoppanes Flamencodanser kor det spente fra. Capsen blei blåst av allerede inne i butikken. Der imponerte æ storligen med å klare 0-100 på 4 sekund. Ganske sikkert verdensrekord. Innendørs! Og vel utførr butikklokalet måtte æ bare klore mæ fast i rattet mens æ førrbante mæ på at æ sku være temmelig tynn i håret før æ kom tellbake.
Æ la tell flækkings innover mot Valencia. – Eller Balencia som dæm sir spanjolan. Dem rote nåkka så jævlig med bokstavan her nede. Det e jo nesten som å være i Finnmark – verdens navle førr palatalisering. Ta førr eksempel Berlevåg. Det uttales Pærlevåg. Og min teori – ja dokker vet at skoltenæpa mi går på høygir med kunnskap, villskap og bannskap – dengår ut på at plassen faktisk HETE egentlig Perlevåg. Men da palateristan palataliserte sæ på ræv så måtte et skriftlig Perlevåg uttales – YESS NÆTTOPP: Bærlevåg. Et bokstavkaos på nivå med Spania. Så førr å få rett navn:Perlevåg, må dæm skrive det med B. OK – da har æ doktorgrad i det åsså!
Det minne mæ om en finnmarking som ringte inn tell en spørrekonkurranse i radioen. Og han fikk spørsmål om å nevne en rovfugl som begynte med bokstaven K. Og finnmarkingen tenkte sæ godt om før han svarte: ” Tja – det kan no ikke være Gråka………hmmmmm….ska vi no se……ja,ja no vet æ – det må jo være en Kribb.” Men skit no i det. Æ prate mæ jo helt bort i mygghelvete nordpå, når æ skal førrtelle om tur/retur Valenca/Balencia.
Altså - dokker som følle med vet at etter mine trafikkregla så betyr 120 km/t – skilta på begge siden av veien – 240. Enkel matte, lett å huske. Æ fikk skvisa inn en liten tanke om at æ kanskje sku ha bardunert mæ fast der æ fauk av gårde ytterste felt. FØRBIKJØRINGFELTET! Høre dokker alle spanske sjåføra, turista og andre toillinga som ligg å daffe i 180 i METT felt! FØRRBIKJØRINGSFELTET! Æ sku jo førrbi. Og her måtte æ fan mæ bruke bremsa mer enn gassen. Har du hørt på trafikkterrorista.
Slalom blei løsninga. Æ oste førrbi i all tre feltan. Sku æ klare å holde fartsgrensa på 240 så va det einaste løsninga. Men dæven kor irritert æ blei på all fløytinga. Det va jo ikkje en ørens lyd å få. En kakofoni av lyden fra en illsint Porschemotor som gneldra som ei veps med ADHD, og hornmusikk fra en haug med avdanka sjåføra på motorveien. Det va som å være dirigent i en Arne Nordheim-konsert.
Med en rutinert yrkessjåførs kirurgiske presisjon svingte æ mæ med elegant centimeter-klaring mellom de feilparkerte bilan på motorveien. Dæm va jo ikkje helt parkert, men når dæm e så utrulig feig at dæm lunte av gårde i 120 – så kalle æ det feilparkering. Det e jo ikkje nåkka motorveitempo. Skogsveia i Indre Troms tåle jo mer gass enn det!
Jaja. Som sagt gråt butikksjæfen enda da æ kom tellbake. Han tok imot nøklan med et bedanes blikk. Men nåkka handel blei det ikkje. Æ sku jo bare ha mæ en liten luftar. Og det fikk æ tell gangs. Herlig!
Konklusjonen va uansett klar: Æ va enig om at det hadde vært en fin tur!
OK og hasta luego. Hils modern!
Abonner på:
Innlegg (Atom)