HOLA BANDIDOS!

Hola Noruega!
Helleu, ladies and gangsters. Æ regne med at dokker lure på om æ e i live. I alle fall har æ fådd gjentatte bekymringsmeldinge fra modern – ho Magnhild – på SMS. Men ho spør ikkje om æ e live. Ho e mer bekymra førr at æ ska komme hjem FØR avtalt.

Ho har vel tadd helt av, no når ho har huset førr sæ sjøl. Kjenne æ ho rett så har ho gådd helt av hengslan. Bananlikøren flyt i strie strømma – og en haug med tilfeldige, forsvarslause mannfolk e lurt med fra Level 44. Altså plassen som tidligere het Papagena, Grandios og Festhus. Eller mer riktig: DnC. De Nyskiltes Café. Stakkars mannfolk. Skjenkes tell det ugjenkjennelige og misbrukes på det groveste. Jaja – ho får no bare holde på.

Viva España!
Førr min del så skal dokker bare legge nervan i stabilt samleie. Her e det ingen grunn tell utrøkning. Æ e Still alive – eller Still going wrong – som æ bruke å si. Her fra Costa Blanca kan æ rapportere om bra vær og et yranes strandliv. Det e det mange som førtæll om når æ treff dem i baran ut natta.
Men det e jo kjente ting. La mæ heller komme med en nyhet: I år satt æ personlig rekord straks æ ankom Destination Canonas. Æ klarte å være dritings TRE ganga bare i løpet av de 24 første timan. Men sånn e det med mæ, Kalle, det e guten som ikkje lægg pappen i mellom. Æ tar min egen lille vri i stedet. Æ lægg pappen i bløtt. Søkke bløtt.

Una canona, por favor!
Gin Tonic, Cerveza, vino tinto, Sangria I mugge, Crajillo, VERY LONG island iced tea, Rom & Cola, Cola & Rom, Rom, Rom, Rom & litt cola, Rom uten alt blandevannet man blir så jævlig urven av, lokale likøra, Lumumba, vodka og juice, Vodka Russian, Smirnoff og 7-up for tørsten, kaffe og cognac, kaffe med cognac oppi, utførr og på fatet, to halvlitra Guinnies på shortsen og tre glass Tia Maria nedover T- skjorta. Det va alt æ klarte å ta tell mæ første dagen. O’du allmektige spanjol kor det svingte. Æ holdt på å kose mæ i hjæl – bokstavelig talt.

Men slæpp åff – æ kom tel mæ sjøl under ei solsæng neppå stranda litt utpå ettermiddagen. Og som en rutinert sydenfarer så hadde æ klæmt ei lærka med Jäger ned i badebuksa.Flaska stramme solid opp nedi godteposen og kan jo spre nån falske førrhåpninge blandt hungriga svinska flickor, men førr min del så e det innholdet som betyr nåkka. Det kvælle æ brutalt innpå og får retta opp hele kadaveret på 1-2-3. "Di-Ding!" - sir det og så står æ som en påle. Så med nysnudd promillekurve, så va andre døgnet med jubalong i full gang.

Wine & Dine på La Fiesta
Å sånn har det no gådd slag i slag. Men i dag skal æ faktisk ut å ete. Æ må jo ha nåkka i magen som brennevinet kan herje med. Så i kveld blir det ei svær skål pommes frites på La Fiesta. Det blir skikkelig Wine & Dine – med Kalle på eksklusiv ferie. Svarte Bjarte – æ må førr all del ikkje blir dårlig. Det gjeld å være forsiktig. Dokker vet den gamle regeln: Fremmed mat e ikkje tell å spøke med. Eller som modern har innprenta mæ i alle år: Ikkje lek med maten Kalle!

OK. Da kjenne æ at æ blir litt skjelven – så kroppen må ha påfyll av veske. Det må jo gå helt glimranes med et par-tre vodka tell pommesen. Og klare æ holde mæ kun tell promille i dag - og ikkje gå over i den vanlige prosentfylla igjen - så skal se om æ ikkje klare å få sjekka inn på hotellet også. Æ har jo tross alt vært her 5-6 døgn no - trur æ...

Jaja - sånn går no dagan. Sku æ få et klart øyblikk tell i løpet av ferien, så ska æ førtælle mer om stedet og dets attributter. Så med andre ord: Det kan hende æ kommer plutselig telbake. (Nei slapp bare av modern. KUN på bløggen – ikkje hjæm!) Men det e jo umulig å garantere. Her e det litt førr livlig tell å vite ka som lure rundt neste barhjørne.

Da gjenstår det bare å sommerhilse med et heidundranes Hasta la vista!
Og et lite ”Dreetings from Spain”.
Det her e kænuun!

I'm leaving - on a jet plane

Tra -lalla- la- la-lallala! Yes. Æ syng. I mårra klokka 06.45 slæng æ færgeræva i flysetet og sett kursen førr "hot weather" og "hot babes". Nedi Syden. Nærmere bestemt Spania, kor æ egenhendig skal berge den nåkka skakkjørte økonomien. Og æ kan mye om kjøring - også skakkjøring - av både bil og økonomi.

Så no blir det tjo-bing, hællibællu og klapranes kastanjetta fra mårra tell mårra. Dæven kor æ glær mæ. Førr når æ først e på ferie - så hold æ mæ konstant brisen. Døgnet rundt.
Du kan si det e en del av "feriefølelsen".
Og etter bare et par daga snakke æ flytanes vodka. Alle bartenderan skjønne akkurat ka æ ska ha. Der har du mæ - han Kalle - språkfenomenet fra nord.

4 uke ligganes på sprit, solseng og under diverse bord - det skvise Euro-beholdninga tell siste dråpe. Men sånn hold æ jo liv i flere lokale bara. Som den barmhjertige samaritan. E det rart æ blir bukka inn og bært ut?
Et glimranes konsept førresten. Det sku vært prøvd hjemme også, men her nordpå går det mest i bæring og lite i bukking.

Så har æ jo også en stygg tendens tell å tømme pungen på tilfeldige kvinnebekjentskaper. Æ e no sånn laga at æ bestandig tar på mæ spandérbuksen når æ går ut. Selvfølgelig i håp om at nån av disse bekjentskapan skal ta dæm av mæ.

Men det e klart: med en promille som kunne sendt mæ gjennom åpen hjertekirurgi uten å merke en pøkk - så e det jo med varieranes hell.
Eller førr å være mer presis: Hellet variere egentlig lite.

Men æ peise på. Prøve på nytt. Hiv mæ tell. Skrur på sjarmen. Drikk mæ ut på dansegulv. Sleng med leppa. Bånske neppå. Flørte vilt. Knikse og kneise.
Før æ tel slutt sætt inn støtet og blinke med auan, himle med auan, krysse og vrænge auan, og ser undersida av et bord med de samme auan. Og bæres ut. Gang på gang. Der har du Kalle i sett ess. O' mein papa - e det nåkka æ e god på, så e det akkurat det der.

En og anna Euro går jo også tell mat. Æ vet ikkje helt koffør, men i Syden har æ lite behov førr fast føde. Eller 'fast food' - som dæm sir på utlending. Likevel vet æ av erfaring at æ kommer tell å være minst like blakk som katastrofelandan i Europa før æ e trygt tellbake på Langnes uti august en gang.

Einaste ulæmpa - med et drikketempo på nivå med han Usain Bolt og ei utholdenhet som en kenyansk maratonløper - e at æ da, etter 4 uke, har akkumulert 28 dagers fyllsjuka. Helt tell æ kommer hjem. O'buenas senoritas førr en opplevelse. Hælvette laus. Da e det ikkje like "kænuuun" å ha vært såpass mye "kanon". Det e bare å gå rett over i en tung, ukelang Paracet-rus førr å gjenvinne mett Tromsø-omspennende verdensherredømme.

Så no e det bare å kjæfte opp leiesjåføren, så han kjøre inn mest mulig Euro mens æ e ute og blafre med pungen. Pakking og sånt går i et sukk og et spunnsan. Kor vanskelig kan det være å få pass, penga og ei badebuksa stappa ned i innerlomma?

OK. Æ bløgge litt fra en nettkafé med skjenkeløyve der nede.
Men som æ sir tell modern: Ikkje sett oppe og vent!

Hæppy skvætt folkens. Og god tur tell MÆ!

Buktafestivalen og the BIG bæng!

KO-KO BANANAS
Så va hællvette laus igjen. Bukta! Tromsøs svar på Skipagurra-festivalen.
Alo og holloi, gneldring på elektriske gitara, smelling på tromme og et kaos av hylanes folk. Foill hællibællu neddi fjæra. Ka du byr?

Det e no greit nok at nån like å stå å reste på sideflæsket, mens dæm høre på en konstant støy fra bænd som ikkje e i nærheta av å kunne en einaste Vikingarna-låt.Problemet e jo at folk må fraktes tell å fra den her ødemarka.

Og kæm sørge førr det? Jo æ! Fra tidlig ettermiddag på torsdagen, smell æ i gang drosja og legg gasspedalen kjærlig helt ned i dørken. Så klamre æ mæ fast i rattet og kjøre oj-oj tell og fra sentrum. Hele jævla helga. Døgnet på tamp. Med bilen foll av ryggsækka, rægnkappe, fjellutstyr, nåkka hjemmestrikka penisfuteral dæm sir dæm skal ha ølglassan i - og gud vet ka dæm skal ha med sæ. Sku jo fan røkke mæ tru dæm sku tell nordpolen. Dæm går Ko-ko bananas bare førr at det e litt lyd på sydspissen.

THE BIG BÆNG!
Æ drit no førrsåvidt i hele greia, men da æ så at første bænd ut va Big Bang.
Da lurte æ litt. Ka svarten vet en trio sørfra om The Big Bang?
Det e Æ som kan alt om det.

I drosjekretsa e min spektakulære kollisjon i rundkjøringa på Schtakkevollveien trygt plassert i Taxisjåførenes Hall of Fame.
Den e berømt. Førr ikkje å si berykta.

Her kommer æ sørfra i 120. Og ikkje protestér. Det e helt lovlig etter mine trafikkregla. Æ hadde akkurat passert tre 40-skilt. Og tre ganger 40 e jo 120.
Æ kan no væll førr svarte regne.

Så e det jo vikeplikt førr bila som e inni rundkjøringa. Men den vikeplikta valgte æ å ikkje benytte mæ av. Å han førgassa clutch-Kåre kor det smalt. Bæng! Et skikkeli Bæng! Bænget som går under navnet THE BIG BÆNG!
Det smellet e mett. Bare mett!

En koreansk blækkboks, med navn Hundai eller nåkka sånt, fløtta sæ 150 meter nordover. Vettskræmt av å bli truffet av en litt travel yrkessjåfør fauk skraphaugen i dekning neddi ei grøft. En skikkelig feigskit! Men O' hellige Korea førr et syn.
Æ va søkkimponert over kor lang en bil kan fly. Dær kan koreaneran nåkka ingen andre bilprodusenta kan.

Men heldigvis hadde folket ombord i bilen sedd mæ på hundre meters avstand. Og dæm hadde spontanevakuert katastrofeområdet. Dæm rætt og slætt hoppa ut av av bilen og la tell flækkings. Smart trekk, spør du mæ.

Og det her - DET va altså det skikkelige Big Bang.
Ikkje en hersjestrengklimpranes Øystein Greni med enda en ny bassist og trommis. Det e mye lyd i Bukta, men fan ikkje i nærheta av smellen bortpå Schtakkisen.

Der må det ikkje være tvil.

Yes. Da sku den saken være opp og avgjort en gang førr alle! Da ska dokker bare klargjøre gamasjan og hute dokker bort i Bukta. Ring ætter taxi 007.
Æ træng pængan. Æ blir settanes konstant 24/7 hele helga. Æ kjøre selv om ryggen skrik om hjælp og ræva går i vranglås.Så se etter han Kalle, bla opp gullkortet og du e fremme før du vet ordet av det. Og e du ekstra heldig, så kommer du frem med et skikkelig BIG BANG!

OK. We sneiks at The Bukt!

Fra bulldozer tell taxi-97.

Da gamle Pitbullen etter hvert inntok nabolaget på nytt va han spakna litt i uværsfronten. Fakta e at han ordna skadeoppgjøret med naboen på privaten. Han betalte ei klekkelig erstatning med nåkka penga han arva etter han onkel Egil, som jo også bikka under den sagnomsuste bulldozermasakern. Og han bikka førr godt.

Han gamle Egil klappa helt uannonsert sammen spissteltet, kraup ned i træsoveposen og tok sæ en evig påskeferie. Eller førr å si det med reine ord førr arven: Han la på røret/tok ned flaggstanga/kobla ut stømmen/slo av lyset/slutta med kvinnfolk eller ka i svarten man no sir om det ubestridelige faktum at folk før eller seiner tar reper’n.

Tar reper’n e jo førresten et flott uttrykk, når æ tenke mæ om. Men når æ tenke mæ om én gang tell, så skjønne æ ikkje helt ka det egentlig betyr. Og da e det væll ikkje så flott likevel. Så der va æ nåkka uklar tell å være såpass sylskarp i knoillen tell vanlig. Beklager.

Han Egil blei i alle fall ramma av hjertestans i samme sekund som den spellnye Mercedesen hannes blei ramma av skofla på Bulldozern tell han Terje. Og som enearving kunne han Pitbull-Terje slå fast: ”Vel vel. Aldri så galt at det ikkje e godt førr nåkka”.

Morbid? Ja. Det e han. Men de få sedlan han hadde igjen, etter å ha finansiert totalrenoveringa av hannes meget solid utførte skadeverk, investerte han i utdannelse. Tiltrukket av verdens tøffeste yrke, verdens heftigste yrkesutøvera og vi som sørge førr fart, spenning og høylytt fliring på jobben – så tok han drosjelappen! Og påluselig sto han der i taxi 97. Og venta på tur. På Strandtorget.


Vi va jo nåkka redd han i starten. Det må æ bare innrømme. Og sånt innrømme æ vanligvis ikkje! Men så vise det sæ altså at han Terje Karlsen – alias Pitbull Terje – egentlig e en likanes kar. Når man bare får taket på han.

Det tok riktignok ei stund å få han dressert, men-men… Litt får man ofre førr freden. Æ og han Kjelle på 42 -vel han e no nærmere 50, men kjøre taxi 42 - vi fikk han med oss på en fritidsaktivitet. Anna kvær onsdag gjennom en hel vinter tok vi han Terje med på dressurkurs i Hundeklubben. Han deltok ikkje aktivt, men han sto no og så på. Og nåkka lærte han tydeligvis.
Av hundan!

Og så va det lite sny den vinteren. Sånn at adrenalinet stort sett holdt sæ like under kokepunktet gjennom hele denne gode perioden.
Etter kvært fikk vi låne et sånt elektrisk halsbånd i hundeklubben. Et sånt som brukes tell å skremme bikkjen fra å angripe sau og ainna buskap og fanskap. Det hadde han på sæ en måned. Vi va flere som tok oss litt fri fra kjøringa førr å fotfølle han 24/7. Førr en suksess! Snill som et lam blei han.

Der kan man se. La oss lekfolk slippe tel! Da blir det skikk på sakene.
Kalle og taxigutan: Samferdsel, velferdsel og adferdsel!
Vi fikse det mæste!

No tar vi bare på han båndet når vi ska ta laus på byen i hælgen. Vi føle det at det e tryggest. Fræmdeles. Det blir kanskje aldri folk av han, men ei nokså grei hoindlørva trur æ det e gode sjansa førr at han kan bli.
Jo mer æ tenke på det - jo mer trur æ på det.
Ja - kofførr ikkje? Man må ha nån store mål i livet.

Og da va det ikkje mer å si om mett møte med han Pitbull-Terje. No e det nedtrappings tell ferie fra neste uka. Det betyr ikkje at æ slæpp opp gasspedalen. Nå nei du. Æ e allergisk mot fartsgrense, så det blir foill pinne tell over helga. Så får vi se om det blir no mulighet førr å gje foill pinne tell ho "Helga" når æ ose tell Snyden. Det e i alle fall lov å håpe.

Eller som dæm sir på utlending: I love to hope! Sneiks.

Nabovarsel!

START
Skal snyen deponeres, så skal det gjøres ordentlig, tenkte han Pitbull-Terje.Han ruste bulldozern og starta renskinga av egen tomt. Det flotte stakittgjerdet, som naboen og kjærringa hadde gnukka og finmalt på hele sommeren, klappa sammen under snymengdan. Og det lenge før bulldozerskofla nådde frem. Komplett i transe, med en helhjelm som grøtomslag på en fullstendig kortslutta styringsenhet på toppen av nakken mosa han på. Kubikk på kubikk med kram sny blei brøtten inn mot garasjeveggen tell han gamle Hansen, som så sin kjære dobbelgarasje begynne å gi etter førr overmakta.

Med en kombinasjon av krampegråt og milelange tirada av bannskap va han i ferd med å sundkoke hjernen sin i rødglødanes mobilkontakt med politivakta.
”Nabovarsel! Nabovarsel!” – va det eneste han klarte å få frem de ti første oppringingen. Men tel slutt fikk han både førrklart ka som va i ferd med å skje – og gje fra sæ åstedets adresse.

Førr her va det snakk om åsted. Han Pitbull-Terje va ikkje den eneste som bikka denne dagen. Neida. Garasjen bikka. Drivhuset bikka. Eller ikkje bare bikka - det gikk fullstendig adidas. Så va det husets store pryd - verandaen som bikka.

Og da stuevinduet i nabohuset ga etter, kunne ho fru Hansen ha invitert han Petter Nordtug på ”Tour de Spisestua” hadde ho bare orka å frese opp et par skispor i snymassen rundt spisebordet. Men ho hadde ikkje anledning. Ho hadde førr lengst søkt kaffe- og vaffelasyl hos nabokjerringa tre hus bortaførr.

STOPP
Vel - skadan va solid utført av en feinschmecker i ødeleggelsesfaget, lenge før politimester Truls Fyhn egenhendig troppa opp med fire betjenta på slep. Her fikk alle oppmøtte – og det va blidd en del etter kvært – se politiets spesialenhet i aksjon. Dem braut opp dozerdøra og kasta sæ over både han Pitbull, tenningsnøkkelen og håndbrekket. I et risikofylt lynangrep klarte polititruppen å stoppe det som sikkert kunne ha utvikla sæ tel jordas undergang, om ekkohaue inni dozern hadde fått fortsette.

Hylan hannes kunne høres i mils omkrets da han blei slept ut av sin kjære anleggsmaskin: ”Æ e ikkje strafferettslig tilgjengelig! Æ e ikkje strafferettslig tilgjengelig! Æ e snyblind! Høre dokker? Snyblind!”

Så kjørte dæm han bort. Den godeste Pitbullen har aldri førrtelt kor han blei kjørt. Heller ikkje kor lenge han blei holdt der: Men vi som enda har litt strømtilførsel tell hjernebarken kan no tenke våres – om både tid og sted.

Mett oppe i det her så bikka også onkelen tell han Terje, han onkel Egil.Det va da den spellnye Merscedesen, som han uheldigvis hadde parkert i gården tell han Terje, blei spontankondemnert av bulldozerskofla.Det sku seinar vise sæ å være et slags "hell i uhell".

Nei dæken. Æ må ta mer om det seinar. No skal ei gammel kjærring absolutt ha hjelp med å bryte nåkka kofferta inn i bilen. Her klare dæm knapt nok å klamre sæ fast i rullatorn, og så skal dæm ut å reise med et koffertlass som ei Hollywoodstjerna på vei tell Oscar-utdeling. Hadde det ikkje vært førr suget etter litt klingende mynt - så hadde æ bare bøøøørna avgårde.

OK! OK! OK! OK!

Altså den her lætt irriterte OK-remsa va ikkje tell dokker. Den va tell ho maskråka som har stådd ti minutter bakom bilen og kauka om hjelp.Utrulig ka dæm tillate sæ, de her kundan!

Bulldozer! Bulldozer!

Og trur du ikkje han Pitbull-Terje fikk græbba tak i et monster av en bulldozer. Søskenbarnet, han Ronald, hadde et gammelt vrak ståanes. Han Ronald va ikke spesielt kvikk i krystallkula tell daglig. Men da han overleverte dozernøklan tell en snydesperado av uante dimensjona, måtte jo alt av krystall ha vært knust i tenkeskapet hannes.

Han Terje og dozern va tvillingsjele. Begge like full av utemma energi, mekanisk i bevegelsan og helt uten hjerne. Dæm smelta sammen tell en dødsmaskin. To av naboan rett og slett pessa i buksa da djævelens personlig utsendte ekvipasje ankom gården tell han Terje. Her va det bare å pøse på med valium, kneppe hendern og be til de høyere makter. Men de høyere makter va dessverre døv på begge øran.

Om det va aloen fra et 548 hæsters dozerhælvette som overdøva bønneropan fra det vettskræmte nabolaget, eller om det va så tett med sny på tur ned at de skrekkslagne hylan ikkje nådde opp, det skal være usagt. Det va i hvert fall ingen hjelp på få.

Snyen lava ned. Konstant. Uten opphold. I sinnsvake mengda. I flak på størrelse med sponplate. I trailerlass. Som naturens egne klasebombe. Som søkkvåt bomull fra himmelens egen, utømmelige plantasje. Som veldig masse sny med andre ord. Og den la sæ tett utpå og ikkje minst inni haue tell han Terje. E spør bare: E det rart han bikka?

En rabiat latter spredde sæ i nabolaget. Den braut sæ uten hæmninge tvers gjennom bråket fra helvetesmaskinen. Pitbullen va godt gang med å renske hele tomta førr akkumulert mainnskjit fra oven.

Dieselrøyken la sæ som en askesky rundt Pitbull-dozern, da han Terje med flakkanes blikk så sæ om etter et snydeponi. Og ka lå nærmest? Jo selvfølgelig: Nabotomta! Den lå der fristanes, flat og med flere hundre kvadrat tell ”fri” disposisjon. Kun et gjerde skilte han fra ”Den himmelske freds plass”. Og som han sir sjøl: Det va rått parti.

OK. Æ ser på timinga på kvartsuret at det e helg no. Æ ska på sjalabais med nåkka kumpisa. Kan jo ikkje sette her å bløgge mæ bort fra Futt and Fart - som dæm sir i unaiten. Æ får ta ræsten om det her nabokalaset tel han PBT på mandag.

Må dokker hive dokker på fyrings i helga. Vesst vi møtes, så kan vi jo ta oss en DOZE i lag! Vællvællvæll.... Om ikkje helga blir kænuuun - så ska no hvertfall æ bli det! Vi schnøvles!

Det koke over - snyvintern 97

Det starta sommern –96. Tromsøværingan gikk i shorts og moillkoste sæ, men den 16. juni begynte det å regne. Og det regna og det regna. Så fortsatte det å regne. Og så regna det enda mer. Det stoppa fan ikkje. Det gikk bare rætt over i sny i metten av oktober!

Så snydde det førr sikkerhets skyld kontinuerlig. Ut april -97! Uansett kor mykkje du måkka - så nøtta det ikkje. Det bare fyltes på med mer feite skya og nye, vanvettige mengda med sny. Heile førrbainna vinteren igjænnom!

Den 30. april lå det TO METER OG FØRTI !!!!! - oppe på Værvarslinga. Da va det ikkje bare han Pitbull-Terje som sleit med å holde haue kalt. Det kan æ love dokker!

E en spade egentlig en spade?
Pitbull’n hadde starta med en vanlig spade utpå høsten. Men kor lenge kan du kalle en spade førr en spade? Ikje særlig lenge sku det vise sæ. Den va jo sundbrøtten på et øyeblikk! Utsletten og ubrukelig i løpet av et par ettermiddaga. Da va det bare å hive sæ på ei større skoffel. Og tell jul va den så hærpa at den ville blitt antatt på høstutstillinga som en usedvanlig hipp og nyskapende skulptur.

Full fres
Det neste offeret va en brukt 8-hæsters Honda snyfræser som blei mishandla tell det ugjenkjennelige i januar og februar. Da den plutselig eksploderte av overoppheting den 27. februar – eksploderte åsså han Terje.
No fikk det fan steike være nok! Førrbanna drit!

Traktor!
Traktor førr svarten.
Traktor for liten og traktor for stor – som dem sir i reklamen.
Traktor va helt klart tingen!
Han trålte avise og butikka, webside og tekst-TV, men ingen traktor i hannes prisklasse va å oppdrive.

No skal det sies at han ikkje hadde så god råd heller. Han hadde spontanslutta i jobben som postbud. Den dagen snyfresern gikk i lufta. Han følte at om han sku ha en snyhaug på 2.40’s sjanse i hællvette tell å vinne kampen om å holde oppkjørselen kjørbar, så måtte han ta arbeidstida tell hjelp.

Han hadde vel førr helsika ikkje tid tell å fære rundt med post tell folk. Han som levde med konstant angst førr å bli innesnydd kvært et øyeblikk. Det hær va mer enn en heldagsjobb. Hær va det snakk om døgnkontinuerlig drift. Et slags treskiftssystem. På én mann. E det rart han bikka?

Da! Plutselig:
Bulldozer!
Tanken slo ned i han som snykov fra svart himmel.
En Pitbull-dozer! Yess baby! Og hey baberiba! Det må
Kanonidé! Han hadde et søskenbarn som va maskinentreprenør. Hadde han bare fådd fyr i et av de halvkondemnerte vrakan tel han Ronald hadde han vært berga. O’ du hellige apostel med truge. ”Ronald” – skreik han i telefonen. ”Ronald! No skal du høre…”

Å æ kan trygt si at du ska høre mye før øran dætt av når han PBT herje med historikken.

No fikk æ en tur tell ølhallen. Så da kjøre æ rett å parkere og tar mæ et par øl. Æ blir så søkke "tøst" av sånne bestillinge tell ølhallen. Så no tar æ det onde ved roten og smell innpå et par førr tørsten med én steiking. Så da får vi ta mer om snyvintern i mårra. We hears!

Best buddies?

"No må æ bare klappe det klart. Om æ så må klappe det rætt over auan på dæ. Æ hete Pitbull-Terje!" -skreik han. "Og æ het det længe før de opppskrytte barnebøkern tell han dær førrbainna navnetjyven Endre Lund Eriksen vesste ka et bokforlag va førr nåkka. Æ ska slite av han haue – vesst æ bare får kleppe tak i han!"

Nån år ætter den hær utbruddet emigrerte han Endre Lund Eriksen tell England førr en periode. Det va jo sikkert lurt å ta nån forhåndsregla. Det hær va tross alt i 2001. Og 11. september va nylig befesta som en framtidig minnedag. No føltes terrortrusseln fra vår nye sjåførkollega minst like sterk som den fra han Osama og hulefolket hans.

På bølgelengde
Mannen va åpenbart ikkje heil om beinet! Ja, her snakke vi altså om han Terje. Ikkje han Osama eller han Endre. Æ tænkte no i mett stille sinn at her hadde vi å gjøre med et stygt tilfelle av seinskada etter omfattanes inntak av sentralstimuleranes midla.

Men no gjaldt det å ikkje si førr mye. ”Javæll. Hyggelig å møte dæ!” –begrensa æ mæ tell. Æ la et ironisk trøkk på ”hyggelig”, men det la han heldigvis ikkje merke tell. Han tok det førr god fesk, og da han tørka skummet ut av munnviken så det næsten ut som han smilte.

Sånn møttes no æ og han Pitbull-Terje. Og av én eller anna merkelig grunn viste det sæ at vi va på bølgelengde. Buddies. Kæm sku tenkt sæ det?
Jaja. Nåkka rabiat kan no æ åsså være. Så helt usannsynlig va det væll ikkje.

Faktisk va det verken strømstøt, posten eller kjemikalia som va årsaken tell at det hadde slådd sæ krøll på næpa hannes. Det va snyvintern i –97. Den fikk han tell å bikke. Og når han først bikka – dæven kor han bikka.

Nei har du sett.Æ må bare "hoppe av i svingen". Førr her kommer Der OrdFuhrer. Æ trur æ må svinge han Haugsberg og nåkka andre AP fra flyplassen no. Så e bløgge i vei i mårra - om snyvintern, han PBT og aill jævelskapen i 1997. Det blir helt kænuun!

Han Pitbull-Terje presentere sæ

Han va nok en bette førrbainna over at æ hadde befølt bakstøtfangern hannes med min følsomme Camrymanøver på Strandtorget. Æ så bare de kulerunde auan hannes i bakspeilet, da han skvatt tell. Pupillan gikk øyeblikkelig over i svart. Døra på Kinakålen sin Opel blei nærmest vrængt av hængslan da to meter ulmanes djævelskap skvatt ut av førersætet.
”Ka i …x@€%x? $&x+%@ x€@%? $&x %x@ €%z? $&x+%x@ x@€$&yz %x $&x+%… e det du hoild på med?!?!?!”

Det han reiv av sæ va tell å med førr stærk kost førr mæ! Hadde æ gjængjedd ordrætt ka han sa, satt det i trøkken, bundet det inn og solgt det som bok tell det norske folk, ville æ ha vært nedgrovven i rættsapparatet ut dette århundret. Såpass va det næmlig! Æ har enda øran foill av mainnskjit ætter å ha blidd høytrykkspylt med bainnskap og ainna jævelskap.
Æ blei redd! Tænk det!
Æ blei redd. Ja main trur det ikkje før main får se det.

Han braut altså av sæ så mykkje gørr så høyt og så oppi auan på mæ at han svidde painneluggen min. Han va så kokførrbainna at det rauk av øran på han. Og med di hårate øran lokta det ikkje så reint lite svidd neppå Strandtorget denne tirdagskvelden.

På pinebænken
Han græbba tak i jakkeslaget på mæ og røska mæ ut av bilen. En sånn akselrasjon har æ ikkje kjent siden kumpisen min, han Kjelle, krølla asfailten bortover Strandveien med den topptrimma Granadaen sin mett på åttitallet. Men nakkeslæng e et mildt begrep i den hær sammenhængen.

”Førrsiktig med prolapset!” – skreik æ i panikk. Æ skjønte at hær va det overhænganes fare førr at han sku brætte mæ i to. Sammenklappa som en fluktstol mett på hoildeplassen! Det sku tadd sæ ut.

”Du kan jo ikkje angripe en kollega din sinnsyke pitbull!” – kauka æ mens æ ætter bæste ævne prøvde å hoilde dødsmaskinen på armlængdes avstand. Og trur du ikkje det blei stilt? Stilt som i graven. Helt slutt på tærrorn!

Æ trudde kanskje han blei sjarmert av at æ omtalte han som en kollega. Det kunne næppe vært mange før mæ som hadde tatt villdyret inn i varmen på den måten. Men nei da!

”Kjenne du mæ?” – spurte han plutselig. Sånn cirka mett i angrepet.
”Ja. Æ kjenne dæ kjæmpegodt. Æ kjenne førrr eksempel at du hold på å rive arman av mæ!”- va det mæst intelligente æ klarte å kresste fræm.
”Ja, men kordan vet du ka æ hete?”

Æ prøvde å svare så høflig som mulig:
”Æ vet da væll førr knadde banan ikkje ka du hete din rabiate saupskoilt!”
”Men du kaillte mæ jo førr Pitbull.”
”Du går no ikkje ruindt å hete Pitbull?” – spurte æ litt usikkert.

Ætter oppførseln å dømme kuinne han førrsåvidt godt hett Pitbull. Egentlig ville det vært helt naturlig.

”Nei. Æ hete ikkje det. Æ hete Pitbull-Terje!”- svarte han stolt.

Og så va vi presentert.

Det e no et reinn uten like på den hær hoildeplassen.Ny tur. Jaja. Pængan sett laust når æ får dæm inn - så det e bare å ooooze på. Men bare vent. Æ har mer Pitbull-stoff på lur. I'll be back! (Venstreback!)

Da æ møtte han Pitbull-Terje

En søkke mørk novemberdag i syvånitti. I drosje nummer syvånitti - væll å merke.
Plutselig kom han spølanes inn på arenaen.
Ikkje va han vænnlig.
Ikkje va han hyggelig.
Ikkje va han tam!.
Ikkje et øyeblikk!
Snyt førrbainna va han.
Heile tida.

Det va i 2001. Han va opprinnelig utdanna elæktriker. Sku pinade tru han hadde stådd med fingran godt borra inn i et støpsel det mæste av karrieren. Og det hadde han faktisk gjort, det vulkanhauet! Du snakke om ouverlåod på tenninga. Han måtte rætt å slætt finne sæ ainna arbeid.

På post
Postbud viste sæ å være et ideelt valg. Vesst nån klaga på at han hadde levert et brev feil ute i ruta, kunne han jo bare bryte hauet inn i ei snyskavvel når det begynte å koke over. Fyr’n va jo så vrang at tell og med folk som på en grei og hyggelig måte gjorde han oppmerksom på ei lita feillevering, blei gjort tell dødsfienda på et øyeblikk. Main blir jo skræmt av sånt. Klart det!

Men med nedkjølinga i skavla påførte han aldri nån mer enn psykiske trauma. Og sånn va det næsten med mæ åsså. Det første han klarte å gjøre va å skjelle mæ ut! Første dagen hannes i kæbkjøringa! Har du hørt førr ei kointa?

På plass
Det va under ei hasardiøs parkering i køa neppå Strandtorget at det kokte over førr han. Æ kom no knaillanes i 80-90 km/t rundt Skarven og sku bare hive Camryen på brækket inn i køa. Det va mens æ enda hoildt mæ tel japanoisiske bila. Det va jo litt isat og småglatt, men det e sånt som æ og han Petter Solberg takle uten problema. Æ kom altså sklianes skått inn, og med en elegant vepp med rattet så rætta æ opp bilen på et fæmtedels sekund.
Dær har du Kalle. Like rask som han Morgan Kane!

Et fæmtedels sekund! Det e ailt æ træng førr å sætte ka som helst på plass.
Men ka hjalp det mæ no? Det va jo bare så vidt æ tøtsja støtfangern tell taxi syvånitti! Ingenting å ta på vei førr spør du mæ. Men så viste det sæ at Kinakålen, han som eie bilen, akkurat hadde ansatt en ny leiesjåfør. Han Pitbull-Terje.
O’ du godeste Inglesias!

Dæven - der dukke det opp et par lækre beibs som ska på nachspiel. Æ må hive mæ i draivinga. Æ bløgge mer om han PBT seinar. We sneiks!

Grand Prix og schnaisne dame

Søkki være. Æ førvilla mæ inn på et show neppå Rica Ishavshotel her på onsdag. Han "Gamasjen" på taxi 64 e jo en sånn Grand Prix-frelst toilling. Og så dræg han MÆ ut på glattisen.

Men det e klart: Han tør jo aldri å gå nån plass aleina. Så han frista med "free drinks og kebabb ætterpå". Klart Kalle slår tell da. E det nåkka æ kan så e det å tylle i mæ gratis alkohol.

Ætter en lang ettermiddag på Rorbua og Skipsbroen bar - inntok vi heisen ned tell showlokalet. Jada - du kan gjkærne slå en tørr gægg på at vi va godt i heisen - førr det va vi så Absolut.

Førr å slå det fast med en steiking - æ har aldri vært på sånn dær kulturtøv før. Det e P4 og nån småfyrte pubtrubadura som e mi form førr underholdning.

Men så ende vi altså opp på et bord med 6 bærte av ypperste klasse.
O du lykkens apostel.
Æ bare klorte mæ fast i glasset og kvællte innpå alt æ klarte. Kan dokker tænke dokker DET væsketapet, når svetta pipla ukontrollert under arman og all sævja i kroppen samla sæ på strategiske steder. Førr ikkje å snakke om uttørking som følge av ei sikling æ aldri har opplevd maken tell.

Stakkars "Gamasjen" - han e jo så sjenert at han holdt på å få et apoplæktisk anfall allerede da vi nærma oss bordet. Tre GT kvær - og vi begynte å få igjænn fatninga.
Og ka trur du skjer da? Joda - her begynner musikken. Og showet e i gang. Og det første dæm gjør e å sende utpå tre superschnaisne dame - i trange kjola og med blikk som saug all kraft ut av den mannlige delen av publikum. Æ fikk jo krea!

Ikkje klarte æ å følle med når han dær artikarn Sørbøe kom inn og slengte om sæ med nåkka som heile salen lå og flirte av, og ikkje klarte æ å puste. Æ va låst på bærten. Førrtapt. I en anna verden. Og en gudsjamranes hjertebank gjor mæ døv. Æ kunne bare ane en versjon av Voi Voi i bakgrunnen. Inni mæ ropte det bare OI-OI! Ho Marit Aldeles Nydelig , ho Ida Hjertebank Bråttsjø og ho Kristine Henrivende tok rætt og slætt pusten fra mæ.

Æ måtte barre slutte og drikke. Og ætter en åtte-ti bøtte med freskluft ute på kaia i pausen, fikk æ med mæ opp tell flere bruddstøkka av andre akt.

No vurdere æ abonnement på sånne kulturshowgreier. Hadde æ vesst at det kryr av fine bærte både på scenen og ute i salen - så hadde æ jo slådd tell førr længst.

Og trur du ikkje hælga e ødelagt. No må æ ta mæ fri førr å få med mæ det hær Grand Prixgreien en gang tell. Flere av kumpisan sir at det va fin musikk også. Og vesst æ knip igjen auan så kan det jo hende æ klare å høre nåkka også.

Yess baby. Da tar æ frihælg. Og tell alle ledige dame:......VoiVoi - uppe på fjelle - venter Kalle på kjæresten sin......

Ny ryggeteknikk - læs og lær!

Ja - no hoilt æ på å komme helt ut av historia. Det va det hær med at girkassa hadde låst sæ i reværs. Og at æ fikk nåkka så inn i Jehovas ont i nakken at det vitna om at rygging på tradisjonellt vis ikkje va løsninga

Æ blei nødt tell å finne opp en helt ny kjøretæknikk dær og da. Det måtte æ om æ sku få inn all potænsiell kronasje som lå å brant i lommen tell blåfrosne passajera inne i sæntrum. Æ stillte mæ på knærn i førersætet. Med utsikt rætt igjænnom bakruta og rattet bak ryggen! Du snakke om å være innovativ.

På et mystisk vis fikk æ trødd vænstrefoten ned på gasspedalen mens æ utførte denne nye kombinasjonen av sjåfør- og akrobatyrket. Bremsa hadde æ ikkje sjans tell å række. Men ka svarten – den bruke æ likavæll ikkje. Æ kjøre som kjent med en mer sydeuropeisk stil. Alt som trængs e gass og fløyta. Det e no mi mening!

Det blei ei tung hælg. Fra natt tell fredag og tell æ fikk den førrbainna bilen på værksted mandagsmårran, sto æ altså som en idiot tell knæss i førersætet. Mang ei førrskræmt sjæl satt sæ inn i baksætet og møtte det lætt desperate blikket mett før XC-en plutselig skjøyt fart. Bakover!

Tell slutt va æ så lei av å førrklare at æ bare ba folk om å klappe igjænn. Så kjørte æ som et svin baklængs opp og ned veian i Tromsø – Norges svar på Bakkebygrenda. Passasjeran va enten snykvit eller grønn i auan når dæm va fræmme. Æ ga no fan. Æ kjørte inn sæksåtyve tusen på taxi 007 den hælga. Så ka sku dæm klage førr?

Ny girkasse klarte dæm pinade å ha montert på plass på mandags ættermiddag. Ækte nordnorske mekanikera. Ikkje en einaste smørgåsgrabbe i mils omkrets. Det va bare to ting å si: Halleluja og O’ jul med din slede!

Stæmninga steig og steig utover desember. Å dæven kor den hadde stegge, da klimakset kom dundranes på julebordet i Taxiføreninga. Du grønne glitrende – æ ska si gutan tok av. Og det gjorde vesstnok æ også. Sælv om æ hær har æ pålagt mæ sjøl taushetsplikt, kan æ likevæll røpe én ting: Om Volvoen oppførte sæ eksemplarisk ætter at girkassen va skifta, så gjorde ikkje nødvendigvis æ det på julebordet! Og da gjenstår det bare å si: Say no more!