Juletre-fire-fem. O' hjul med din slede 3.

Man høgg da sitt eget juletre
Og kvært einaste år glæmme æ én og samme ting. Julegrana. Men i fjor hadde æ altså usedvanlig med flaks. Lille julaften, i ellevetida på kvelden, oste æ nedover Holtbakken i ei vannvettig fart. Altså relativt sakte - tell mæ på være. Æ sku hente moder’n og nån venninne i tung likørrus. Dæm sku fra et heftig vorspiel på Fagereng tell minst like heftig dansing på Level 44. Moder’n hadde tydeligvis ikkje tenkt å ta juleferie før i siste sekund.

Og Holtbakken e en liten luring. I første svingen fikk æ en heftig sleng på bilen og fauk inn i nærmeste rekka med grantrær. Du kan si dem sto lagelig tell førr hugg. Og fangsten blei suveren. Fem akkurat passe, to meter høye trær lå plutselig klare førr bruk.

Dyr fornøyelse
Det blei jo relativt dyre trær, når både forskjerm, panser og grill så ut som nåkka man lett kunne fått antatt på Høstutstillinga. Men: aldri så galt at det ikkje e godt førr nåkka. Æ braut panseret igjen, slo ned baksætan og heiv inn fem nydelige juletrær.

Problemet va at sku æ ha bilen tilbake i perfekt stand måtte den ha sæ en liten romjulsferie på nærmeste verksted. Æ fikk heldigvis dempa kostnadpresset med å selge fire trær tell 500 kroner per stykk - tell fire andre lætt desperate drosjesjåføra med hukommelsesallergi. Dæm va så førrnøyd med å slæppe svinkjæft førr å komme hjem uten det enste dæm skulle huske å skaffe tell jul. Et par av dem va så letta at æ trur det bare va så vidt dæm klarte å la være å si God Jul.

Julaften
Som dokker skjønne så fikse æ det meste. På de fleste fronta. Også selve julaften. Ribbedufta sig rundt i huset når moder’n våkne tell Sølvguttene klokka fem. Treet e pynta – uavhengig av om det e innkjøpt eller brutalt sjølhøgd. Da senke freden sæ, begge pakkan åpnes og julemiddagen nytes. Så e det bare å bikke sæ stappmætt ned i en kvilestol hver, svitsje på TVen og nyte en akevitt eller ti. Moder’n kvikne tell og riste av sæ hele julebordssesongen i løpet av én kveld. Skal si ho e velsigna med en solid festkondis den tøtta.

Og frokosten første juledag ordne gudskjelov ho sjøl. Da e æ så sliten etter all orginga tell jul, at æ må holde senga litt utover formiddagen. Og det e førrtjent!

Vel, vel. Da trur æ bare æ runde av med å si o’ hjul med din slede, godt nyttår og det viktigste av alt: Treng dokker drosja i jula - så bestill mæ. Æ treng pengan! Og no e æ faktisk blitt i såpass god julestemning av all mimringa, at æ like godt spandere på dokker et aldri så lite: God Jul!

Juleforberedelsa -O hjul med din slede 2.

Julekalender
Med ei mor som bruke hele adventen på å rasere hotellrom og antaste uskyldige mannfolk, så hvile jo mye av juleforberedelsan på mine brede skuldre. I fjor va det så ille at æ måtte lage min egen adventskalender. Natt tell første desember satt æ i kjellern hos moder’n. Jada - æ bor fortsatt hjemme. Nån må jo passe gamla! Og ka sku æ finne på? Det hadde jo vært naturlig å ta to årganga av Playboy og teipa sammen en yppig liten sak. Det e vel ikkje uten grunn dem kalles kalenderpiker? Men det blei førr enkelt. Selv førr mæ.

Nei, æ børna ned på Shell i Storgata, heiv mæ over godteutvalget i lausvektdisken med bind førr auan. Stappa i posa – uten å ha snøring på ka æ hadde putta oppi. Og vips! Så hadde æ ingrediensan. 24 posa med herlig, hemmelig godis.

Og kalenderkonstruksjonen? No problem! Med en så sylkvass hjerne som min, så tok æ rett og slett en kasse cola – som fornuftig nok består av 24 flaske – og festa én pose på kvær tut. O’ du hellige time i Getsemane. Øyeblikkelig suksess. Allerede mårran etter va æ topp fornøyd, med ei gryanes julestemning småboblanes innvendig. Tre seigmenn, ei marsipankula og 33 cl cola. En knallstart på adventen.

Advent
Så da va æ førrsåvidt berga. Og det samme va adventen på hjemmebane. Utenom å gnafse innpå et par sukkerbombe på mårrakvisten, består førjula ellers av å sette pal på ræva i drosja. Det er jo gulltida. Æ tar mæ ikkje en gang råd tell å være med på nåkka julebordshællibælu. Hællibæluen tar vi drosjegutan tell de grader igjen på nyåret. Da e det full gass med shake, rattle and roll, øl, vin og sprit og ei stadig tilbakevendanes haupina på nivå med islandske vulkanutbrudd.

Men førjula e jo også kos. Æ må riktignok smette ut av drosja og sørge førr ribba, surkål, rødkål, svisker, pinnekjøtt, mandelpotet, gave tell moder’n, akevitt, nøtter, fiken, mer akevitt, dadla, lefse, kakemenn, juleøl, pepperkake, enda litt akevittsupplering og andre tilliggende herligheter. Da gjeld det bare å få taima det sånn at æ har passasjera i bilen - mens æ e inne å handle.

Og æ e ei ørn på å smelle tell med nån skikkelig syltynne, men snykvite løgne - sånn at taksameteret hele tida tikke og går mens æ gjør juleshoppinga. -Skal det bli julemiddag på familien i år, så må æ innom Mydland akkurat no, kan æ førr eksempel si. Og en litt gråtkvalt stemme hjelpe på. Da e det ingen mjuke julehjerta som klare å reagere på at det enda e 14 daga tell julaften.

Julebudsjettet berges
Å få knødd sammen ei gledelig jul går med andre ord som oftest greit. Desperate ønska om diskresjon, og dermed lemfeldig tipsutdeling fra halvfyrte og jøgre bedriftseiera, gir god kronasje i pengeautomaten. Og æ skal love at det ikkje bare e den pungen som e sprengt i julebordssesongen. Nachspielan syde og koke av utenomekteskapelige formasjona. Og hadde æ ikkje hatt ei slags taushetsplikt – så kunne æ ha fortalt mye. Ja sku du ønske å få med dæ detaljan, må du ta drosjelappen og læpje kaffe lamme gutan. Der knaille historien av gårde – tett som haggel i romjula.

I alle fall. Poenget e at med all kjøringa og tipsen, så æ har råd tell å spandere på mæ akkurat det x-masutstyret æ ønske. Og da sørge æ førr at alt som trengs e på plass innomhus. I boda. I kjøkkenhylle. I kjøleskap og frysera. I juleskåle og hengt tel tørk under trappa. Men det kræve jo nån tima investert i drosja, med lite søvn, utrulig mye utydelig tale fra baksetet og nån djævelsk slitene rævskinke. Men det e verdt innsatsen.

O’ hjul med din slede.

Snykov. Sklætt. Glarholka. Nullføre. Issvulla. Ei sabla utfordring førr oss taxisjåføra som skal kjøre feststemte julebordsgjesta i såpeglatte pensko hit og dit. Men den største ufordringa e nok moder’n – ho Magnhild. Æ må personlig frakte ho tell og fra 15-20 arrangement fra slutten av november tell lille julaften.

Gudan vet kor ho henter kreften fra, men ho stille altså opp på ka som helst i festlighetenes høysesong. Om ho e invitert eller ikkje. Sånne små detalja tar ho ikkje så nøye. Da e det å hive på sæ utfordranes og hysterisk kolorert bekledning, sminke i tjukke lag, parfymemengda som kan slå ut en hel dansegalla og så mye juggel rundt halsen at selv en topptrent vektløfter ville risikert å knekke nakken. Og gir ikkje det nok drag på mannfolkan, så bruke ho makt.

Gamla tar laus
Det kom et radikalt omslag i aktivitetsnivået hennes på fest- og mannfolkfronten etter at faderen forsvant ut av huset. Andre nyttårsdag 2002 gikk han på kiosken førr å kjøpe VG. Og ho oppdaga ikkje at han va borte før godt utpå kvelden – den 16. mai! Da sku ho prøve 17.maisløyfa på han – og borte va han. Ho leita høyt og lavt, men han va ikkje å finne. Jaja, tenkte ho, da får æ klare mæ sjøl. Og du dæven kor ho har klart sæ sjøl etterpå. Og der ho e aller mest sæ sjøl, e på diverse julebord.

Offerlam
I fjor va det e liten kar fra Nord-Troms som blei ofra tell elskovsgudan første helga i desember. I akutt oksygenmangel, etter å ha vært klemt inn mellom brøstan hennes gjennom en hel klintango på Level 44, kom han tell å sleppe laus den skjebnesvangre setninga: - Vil du være med mæ opp på rommet?
Svaret hennes kom kjapt, og va vel minst like skjebnesvangert: - Egentlig ikkje, men no har du overtalt mæ!

Et rykte vil ha det tell at han går sykemeldt enda den dag i dag. Selv med 30 års aldersforskjell – i moder’n sin disfavør – hadde han ikkje nubbesjans. Men risikoen burde han jo sett, førr enklere regnestøkke enn at 96% sprit = 100% sykemelding – det finnes ikkje. Og førr å gi sæ ut på dansegolvet med et rovdyr i moder’n sin vektklasse, vil æ anta at spritinntaket må ha vært usedvanlig høyt. Ja, førr ikkje å snakke om den haulause manøveren med å slenge ut en invitasjon førr å få ho med sæ opp på hotellrommet.

Æ må innrømme at æ har tenkt tanken på metanol. Moder’n e på ingen måte å regne som nåkka fruktfat. Og alderen bær ho ikkje særlig godt. I hvert fall ikkje litt utpå natta. Æ har konkludert med at han åpenbart må ha vært tett opp mot blind.

Slaktetid
Men selvfølgelig; livstruanes oksygenmangel og en promille hinsides ethvert fattbart nivå e jo ei formildanes omstendighet. Men da ligg altså en nærmest komatøs tilstand like rundt hjørnet. Og i dette tilfellet lå den like rundt en sengegavel på rom 314.

Æ ønske ikkje å spekulere i ka som forgikk der inne, ho e tross alt mor mi, men nedrevne gardina, knekte gardinstenger, to smadra nattbord og en madrass som blei funnet opp mot veggen ute i gangen tale vel sitt eget språk. Det kunne virke som det stakkars offerlammet hadde gått rett tell slakt. Og en anna konsekvens av herjingen hennes va det ubestridelige faktum at hele rommet og halve hotellgangen måtte totalrenoveres og ikkje sto klar førr bruk før langt ut i februar.

Mer om mine juleforberedelsa kommer etterhvert. Alt kan du læse om du kjøpe Virkelig sitt julenummer - og det bør du! Ellers vil æ anbefale hæftig julebordsaktivitet denne helga og nix kontroll på tipsen utover natta. Taxi 007 og æ treng pængan! Peis på!

Sånn blir du ei skikkelig KJÆRRING!

Det e no fan røske mæ ikkje måte på alt mannfolk går med på førr tida. Vi som har holdt stand, og unngådd å la oss fange av tentaklan tell sleipe forførersker e no heldigvis bærga.

Det hær e utdrag fra en heimkunnskapsbok fra tidlig på 50-tallet. Denne lærdommen, i originalen rettet til kvinnfolk, e et godt hjelpemiddel førr alle feigskitan som har gådd hen og ladd sæ dupere tell giftemål. Dokker ofre likavel alt førr husfreden - kofførr ikkje gjøre det ordentlig?

Så førr å hjelpe dokker kjærringe, som hoppe på den minste kjærringkommando, har æ skreddersydd nån husregla førr det svake kjønn (- Yess. Det e dokker "mannfolk") : Så her kommer tipsan førr å gjøre kværdagen enklere:

Få arbeidet unnagjort

Planlegg oppgavene dine nøye, og hold øye med klokken. Bli ferdig en time før hun ventes hjem. Kvinnen føler ikke at varmen strømmer mot henne når hun hører deg bryte ut ” Er du hjemme allerede?”

Ha middagen klar

Planlegg et deilig måltid allerede kvelden før. Da viser du at du bryr deg om henne og hennes behov. De fleste kvinner er sultne når de kommer hjem, og en god middag er en del av den nødvendige velkomsten.

Forbered deg selv

Bruk et kvarter til hvile slik at du er opplagt når hun kommer hjem. Da blir du også glad for å se henne, i stedet for at du er for sliten til å bry deg.
Glem alle bekymringer du måtte ha, og vær evig takknemlig for at du har kvinnen som snart kommer inn døren. Mens du hviler kan du tenke på avtaler og ting du kan gjøre for å gi henne åndelig oppløftning. Når du står opp, ta hånd om utseendet ditt. Fiks på frisyren, ha på aftershave og se frisk og opplagt ut. Hun har nettopp vært sammen med mange frustrerte og arbeidstrette mennesker. Vær litt mer festlig og interessant enn vanlig. Hun kan trenge en oppkvikker etter den lange arbeidsdagen.

Rydd vekk rotet

Ta en siste tur gjennom huset før hun kommer, samle opp skolebøker, leker, papir osv. i en bøtte eller søppelkurv, og legg dem i soverommet for senere sortering. Så går du over bordene med en støvklut. Kvinnen i ditt liv må føle at hun har kommet til et sted med ro og orden, og det vil få deg til også føle deg mer avslappet. Å ha orden i huset er nok en måte å vise henne at du virkelig bryr deg.

Forbered barna

Bruk noen minutter på å vaske barnas hender og fjes (dersom de er små), kam håret deres og skift klærne dersom de er skitne. Barna er hennes små skatter, og de bør se slik ut.

Minimer all lyd

Legg spesielt merke til dersom din kjære må kjøre i rushtrafikken. Når hun kommer hjem eliminer all lyd fra vaskemaskinen (selvsagt dersom denne står på). Oppfordre barna til å være stille når hun kommer. La dem bråke litt på forhånd, slik at de får det ut av systemet sitt.

Vær glad for å se henne

Motta henne med et varmt smil og vær lykkelig. Si at det er bra å ha henne hjemme. Dette kan tilføre ytterligere verdi til dagens hennes. Hun trenger all romantikken hun kan få fra deg.

Ikke!!

Ikke ta imot henne med plager eller klager. Løs alle problemer før hun kommer hjem, hvis ikke, vent med dem til kvelden kommer. Også, ikke klag dersom hun kommer sent hjem til middagen. Regn dette som et lite problem i forhold til hva hun kan ha gjennomgått på jobben den dagen. Ikke la barna oversvømme henne med problemer eller krav. Bare la dem hilse kort på moren sin.

Vær hyggelig mot henne

Gi henne godstolen eller foreslå at hun hviler seg litt på soverommet. Ha en kjølig eller varm drikk klar. Tilby deg gjerne å massere føttene hennes, men ikke insister på dette. Snakk til henne med en myk og avslappende stemme. La din kjære slappe av.

Hør på henne

Du har kanskje et dusin ting å fortelle henne, men hjemkomsten er ikke det korrekte tidspunkt. La henne snakke først, så hører hun bedre på hva du har å fortelle senere.

La kvelden være hennes

Klag aldri dersom hun ikke tar deg med ut på restaurant eller i teateret. Prøv å forstå hennes stressende og trykkende verden og behovet for å være hjemme og kunne slappe av. Er hun sur eller irritabel, ikke slå tilbake igjen, forstå hennes stressende verden.

Målet

Prøv å gjøre deres hjem til et sted med ro og orden der kvinnen i ditt liv kan forfriske seg selv i kropp og ånd. Gjør du dette vil hun heller være sammen med deg enn noe annet i verden og hun vil bruke mer av sin fritid på deg og barna. Forsøk å leve etter disse reglene for hjemkomst og se hva som skjer. Dette er den rette måten å få kvinnen hjem etter arbeid, ikke ved å klage og være til irritasjon.

Det e ei sånn kjærring de ektefødte kjærringen
ønske sæ tell farsdagen. GOD HELG - OG LYKKE T!

Djævelsk døgnvill

Djævelsk deilig
O du mørkeste fyrste. Det va nesten så æ måtte synge "Den fyrste gong eg så deg". Førr det va akkurat det det va. Fyrste gong æ så han Ozzy!Og æ har vært Paranoid helt fra æ fikk hakeslepp av Black Sabbath en stormfull kveld på tidlig søttitall. Jesus Kristus. Eller kanskje mer "Satan i hællvette" kor bra det va. Tung, tung metallisk rock som gnog sæ inn i den svære brøstkassa mi og fant frem tell ei godt skjult hjerterot. Og der har Sabbath blitt. Og selvfølgelig han tykje sjøl. Mr Osbourne.

Kæm i svarte kappa og kors på ryggen kan motstå gneldringa hannes.Og kor ellers høre mørkets fyrste hjemme enn på Valhall? Han e jo som skreddersydd førr Norønn mytologi.

Djævelsk arti
Som ei flaggermus fra den svarteste kroken innst inni.....Kroken (eller kanskje Tønsvika?)...steig han opp på scenen. Æ klinte mæ opp tell høytaleran og nøyt. Samtidig fikk æ resta på plass en gammel leverskade. Så fikk æ bevist det æ alltid har sagt: Det e helse i kvært et Ozzy-brøl!

Uten et einaste kunstig stimuli innabords, kun nån få dråpa med naturproduktet øl,tok æ helt av. Poging, head-banging, ukontrollert hopping, brøling, luftgitarspelling,refrengkauking,umotivert tørrjokking og nåkka som kunne minne om Jenka. Alt kom bare ut. Det måtte bare frem i mørket.

Djævelsk ont
O du dæven kor ont æ har i dag. I øran, ryggen, leggan, låran, arman, hoften og ræva! Kossen i steikvarme flammehavet kan man få ont i ræva av en Ozzy-konsert? Æ trur de Jenka-lignanes bevegelsan blei i meste laget, selv om dem blei førrdelt på to skinke. Og pongsus! Æ va klar over risikoen førr øresus, men va ikkje klar over at intimkontakt med høytallera fyllt med Ozzy sin stemme skulle resultere i pongsus. Så æ sir bare: Bruk susp når du e i nærhta av Mørkets fyrste!

Men det va verdt kvær ei krona, kvær en smertepint muskel og en tinitus som hold på å rive håll i øran mine.

Djævelsk stor forskjell
Så tell dokker som skal på Døgnvill sett eldretreff med A-ha. Good luck! Det va på torsdag at Døgvill gikk tell hælvette. Og æ va der. Satans lov og takk.

PS: Æ e i Taxi-draivinga i helga. Æ kjøre skytteltrafikk tell og fra eldretreffet. Men husk å si kor dokker skal. Og det nåkka så sinnsvakt høyt at det trenge igjennom øresusen. Ellers vet dokker aldri kor æ kjøre dokker.
Æ gjer no fan. Æ kjøre kun førr å holde taxameteret i gang. Passajeran sine behov kommer i andre rekke.

OK. Peis på.

O L i Tromsø

Simca, Lada, OL
O L i Tromsø? Jaja – æ har hørt dummere forslag. Det va en gang tidlig på åttitallet. ”Russer’n” på drosje nummer 61, mente at æ absolutt burde investere i en brukt Simca 1302. Har du hørt på ekko i e pappæska? Omentrent like glupt som å hive pænga på havet. Ei investering som ville vært den næst dårligste i drosjebransjens historie. Kun toppa av Nord-Europas største feilinvestering; Russer’n sin egen Lada 1500.

Ikkje førr det – en Simca 1302 va ikkje akkurat nåkka markant bedre bil. Ubegripelig ka enkelte bit på og tar førr god fesk. Ikkje va det nåkka nøtta i de første 1300 – av 1302 - og ka i gussenamn man sku med 2 tell på toppen av skrothaugen, det e fortsatt ei uløst gåta førr den bilinteresserte delen av verdens befolkning.

Speedometret på Simcaen gikk førræsten bare tell 79. 80-tallet va erstatta med blinkanes bokstava. Vettskremte sjåføra, som i ekstremt bratte nedoverbakka klarte å få speedometerpila tell å bikke niogsøtti, fikk slengt i trynet et iltert blinkanes ”Game Over!”.

Men trur du det nøtta? Neida! Folk tynte livskiten ut av de stakkars bilan. Varte dæm fæm år før dæm måtte skrotes va det foill feiring hos førrhaindlern.
Simca 1302: den eneste bilen som va klar tell å bli russebil straks den kom av samlebåndet.
Du snakke om å satse på feil hest!

Olympisk leikaring
Men lære folk nåkka av sånt? Svært lite. Det e no min konklusjon. Førr eksempel va det førr ei stund sia sterke krefter i gang førr å få en Olympisk Leikaring tell Tromsø. Og hær kommer eksemplet med det rullanes katastrofeområdet Simca 1302 inn.

Ikkje alle har fådd med sæ at veien fra ”Game Over!” tell ”Let the Games Begin!” kan være tornefull og kort. Men når den såkalte komiteen førr OL i Tromsø 2014/18/22/26/30 skulle klare sæ uten ekspertise – når dæm ikkje ville investere i kvalitet i alle ledd – så måtte det jo gå som det gikk.

Spør mæ – Orakelet i Delfiafett
Man treng no ikkje å samle kreti og pleti av politikera, foretningsfolk, idrettsledera og byråkrata – og eventuelle andre døgenikta og sjarlatana – førr å løse problema vi tar på strak arm bortpå kantina på Tromsø Taxi. Med litt krutt i næpa e det lætt å se at fasilitetan lå som pærler på et svin i den no refuserte O L byen.

Alpint?
Utfor nedover Tromsdalstind?!?!
Har du hørt om å smøre sæ bort?
Kofførr va det ingen som spurte mæ?

Man træng no førr svarten ikkje bakka førr å få i gang en fartsfæst. Det e vel ikkje mer enn fæmti – sæksti støkka som e med på utfor? Og da hadde det klart sæ med et slepetau bakpå seksti drosje. Så kunne alpinistan ha klort sæ fast ætter beste evne, mens vi ga full joting tvers gjennom sentrum. Og reglan va klar: Den som slepp taket sist vinn!

Ka du trur TV-publikum ville sagt? Utfor – med fellesstart på flatmark. Det vil jo vært nåkka helt nytt. Og førr en fartsfest! Hundreognitti kilometer i timen! Æ vet av egen erfaring at det e fullt mulig å komme opp i over tohundre bortover Strandveien. Og har dæm ikkje sluppet taket da – ja så vet ikkje æ! ”Spektakulært” ville bare blitt fornavnet. ”Å dæven han steike kor..” ville blitt mellomnavnet. Og etternavnet sannsynligvis ”…sinnsykt tøfft!”

Spør mæ – så får du svar. Det får du no førrsåvidt enten du spør eller ikkje!
Men førr høflighets skyld syns æ folk skal få stille spørsmål - før æ klaske fasiten i bordet.

Her har æ altså mye innestengt trøkk. Så æ e på ingen måte ferdig med OL. Førr ikkje å snakke om Sjakk -OL. Kæm i hællvette har tenkt på nåkka så pesse kjedelig? Tenk på den du. Vi sneiks.

Helt kaka!

Ja - det va altså han Arnold. Mitt nåkka utflippa 63 år gamle bortrøyde orakel av et søskenebarn. Å førrstå ka han sir en no én ting. Å skjønne ka han mene e en adskillig mer komplisert oppgave. Førr ikkje å snakke om kordan han kommer på idéen om å mene nåkka som helst om ænkelte ting. Førr eksæmpel om Kvæfjordkaka.

Mett i åttiårsdagen tell bæstemoder’n, mett i samtalen vi hadde om emnet ”Arbeidsledighet – roten til alt godt” og mett i et gigantisk smørbrød med reiks ænd meyo, hoppa han elegant over tell emnet ”Kvæfjordkaka”!

”Du fatte det, Kalle. Kake å s’nær. Det e kanon når du får matkikk, saint? Fatte styringa? Brød, pølse, burger, kåttisa, fete biffa – det e no én ting… Nei vent! Det e jo flere ting. Stæmme ikkje det, Kalle? Ka æ sa? - Brød, pølse, burger, kåttisa, fete biffa. ’Avesst, det blir jo fæm ting. Sant? Æ e bra kokt i panna. Du snakke.”

Og dær stoppa det opp. Knute på tankerækka. Avspora. Dotte av lasset. Mesta tråden. Æ kunne se på rønken i panna hannes kor han begynte å kveile og nøste inn tråden. Ett eller anna sted inni tåkeheimen vesste han Arnold intuitivt at han hadde nåkka å melde, men ka kuinne det være?

”Ka det va æ sku si?” - Han bikka litt på knotten og prøvde å resste laus ei fastkilt tankerækka.

Æ ville no gjærne hoilde praten i gang, så æ prøvde å hjælpe tell med å spa litt plass i grauten som hadde hopa sæ opp bak øyenbrynan hannes:
”Æ vetta svarten. Du momla nåkka om kake…
…og s’nær.”

”Jajaja. Kake! Av og tell så e æ helt kake. Egentlig e æ ganske ofte av og tell helt kake. Kvæfjordkake! Sant?”
Poengtert og klar tell det siste. Han får altså sagt det den kar’n. Gubbevaremævæll!

Men no hadde han iallefall funne tråden. Kor tråden kom fra va ikkje nåkka spørsmål å bry sæ med. Her måtte han bare få gå fritt og uhindra i sett eget lille tankeunivers. Han Petter Smart i Donald Duck & Co hadde jo si egen tenkehætta oppå hauet. Han Arnold hadde også tenkehætta - bare inni hauet. Det va næsten som æ bare satt og venta på at han sku bryte ut:
”Nei dæven. No fikk æ helt tænkehætta!”
Men han gjorde ikkje det.

Kvæfjordkaka

Han tok i stedet opp den syltynne tråden sin og gikk laus på emnet ”Kvæfjordkaka”, som om det skulle være den naturligste ting av verden:
”E du klar over at Kvæfjordkaka blir kaillt førr Værdens Bæste. Fatte du? Værdens Bæste. Det e bra godt det. Å no e tell og med Værdens Bæste kåra tell Norges Bæste. Tænk det! Endelig nåkka som e værdens bæste som også kain være godt nok førr nordmeinn. Nåkka som egentli e et lokalt produkt, Kvæfjordkaka –best av allt i værden. Det e jo sinne sykt! Den einaste berømte kvæfjoringen i verden. Den e på topp internasjonalt som Verdens Bæste, mens den ligg å vake i en slags mellomposisjon som norgesmester. Og så e den egentlig fra Kvæfjorn! Fatte du tægninga? Ser du skjema? Globalt, nasjonalt og lokalt! Det e ikkje mange norgesmestra fra Kvæfjorn, s’nær. Det kain æ love dæ. Det måtte vært vesst en kvæfjording spellte på Harstad Vikings og blei norgesmester i basket i 2002. Eller blei dæm mestra i 2002? Æ vetta fan.
Katti va det TIL vant cupen sist?”

Og så va han over i en ny verden. Æ førrlate han der. Æ må forholde mæ tell konkrete adressa i Tromsø - langtura tell Verdensrommet, Tåkeheimen eller Kvæfjorden får æ aldri, mens han tell stadighet befinn sæ i de områdan. Jaja. God tur Arnold.

Gutten i røyken.

”Fet blautis, sant? De’hær bi’jo bare det matkikket!
Schnitter med reiks ænd meyo – roastings og remjuleisjen,
-óg med røkt laks! Omentrent det eneste æ ikkje har røkt sjøl!
Også en pail åf keiks; Værdens bæste – væffers – Tropisk Aroma,
fromasjkaka. Oyoyoy – så gla main kain bli - å s’nær!, som ho Kirsti Sparboe muligens ville ha ræppa, sant?
Meterlange kakebord og schnitter. Kul’an! Hæftig! Det hær e megafett!
No må det bare ikkje være en hallis!”

Sitat slutt.

Arnold
Det e altså søskenebarnet mett, den 63 år gamle storfrikern i familien - han Arnold, som klare å rive av sæ disse hær tingan i åttiårsdagen(!!!) tell bæstemoder’n. Uførrståelig førr di fleste med klarert hau, og gresk – om ikkje serbo-kroatisk - førr gammeltante og gammelonkla, som både høre, ser og forstår dårlig. Helt nye ord og begrepa førr andre folk over seksti, og med en uttale som e så avslepen at det e så vidt du kan skimte en og anna konsonant innimellom meterlange vokala. Det e ikkje rart at en hel generasjon i sælskapet satt som akterutseilte spørsmålstægn kvær gang han kom med ei mer - eller helst; mindre forståelig utredning.

Æ trur rætt å slætt Kalles Språksørvis må supplere med litt Kalle Fakta. Æ som har et språkøre på størrelse med ei tohoda parabolantenna, æ kan jo trø tell med en liten oversettelse tilpassa den eldre garde i slekta våres. Dæm som bare resta på hauet og fortsatte praten med sidemannen når dæm hadde hørt ferdig skvaldret tell han Arnold.

Og føll bare med du også! Hær e det ting å lære.
Memmorais ænd distråy – som dæm sir i actionfilman.

Kalle SpråkFakta
– spesielt tilpassa skjøre øra og lett tellknæpte sjele litt oppi åran:

Fet blautis, saint? = Nydelig bløtkake, synes ikke du også det?
De’hær bi’jo bare det matkikket! = Her var det utrolig mye god mat, gitt!
Schnitter med reiks ænd meyo = Elegante brødskiver med reker og majones
Roastings og remjuleisjen = Roastbeef og remulade
En pail åf keiks = Fryktelig store mengder med kaker
Væffers = Vafler
Kul’an! = Har du sett på maken!
Hæftig! = Usedvanlig bra!
Det hær e megafett! = Mer hyggelig selskap skal du lete lenge etter!
No må det bare ikkje være en hallis! = Det er nesten så man ikke skulle tro det var sant!

Han gikk altså helt av hengslan - da han med svømmanes aua og et gigantisk smil om trainten ankom bestemoder’n si markering av at ho runda di åtti. Han gikk bananas i matfatet. Han Arnold hadde tidlig knytta kroppen sin tett opp mot sentralstimuleranes midla, hallusinogena og andre kjemiske komponenta han følte han kunna få nåkka moro ut av. Di siste åran e han blidd veldig miljøbevisst og no konsumere han stort sett bare økologisk dyrka cannabis. I store dosa.
Mett på søttitallet kom han med den legendariske replikken:
”No har æ røkt hasj flere gang om dagen, kvær einaste dag i fæm år, og enda e æ ikkje blidd avhængig!”


Av skade blir man...?

”Av skade blir man klok!” hete det. Men det gjeld selvfølgelig IKKJE førr hjerneskada! Det sa æ også tell han Arnold når æ, som én av få, klarte å følle dela av ordgyteriet hannes. Greit nok at han prate et frikerspråk som e vanskelig å skjønne, men med kjeften konstant stappa med kake og kaffedøppa snitter va han jo i flekkan helt hinsides hittil kjente språkfamilia på samtlige kontinent verden over. Da det værste matkikket la sæ ætter et par tima, klarte han faktisk å førrmidle opp tell flere noen lunde sammenhenganes historie fra sin skakke kværdag.

Han Arnold har læst det hær kapitlet og e slættes ikkje enig i alt som står hær. Han har førr eksempel lagt inn en kraftig protest på at æ har vært nåkka lemfeldig med ordbruken. Som i forrige avsnitt kor æ nevne hannes skakke kværdag. Eller som han sjøl uttrøkte det:
”Det hete ikkje skakke kværdag! Det hete skeve kværdag. Æ har aldri vært skakk i hele mett liv. Men skev….DET har æ vært. Tilnærmelsesvis kontinuerli de siste fæmåtyve åran!. Altså: Skev! Ikkje skakk! Sku tru du va helt bortrøkt - din superstreite taxignom!”

- Og det va hannes einaste og lett enerverte kommentar tel min førrvilla språkførsel.

Ok. Det stunder mot Elg - som jegeran sir.Og no står det en halvfyrt selvstendig næringsflytende kar på utsia av bilen. Æ vedde 1000 krone på at han bare skal hjem å vrenge trusa før han skal tellbake tell byen førr mer moro. Æ må holde mæ i cæbben. Må rette opp alle såran etter EURO-herjingen mine nedi Spania. Tell jul e æ sikkert i vater.

No må æ kline inn gassen. Han gnæg nåkka så jævlig i baksetet om at han har det travelt. Førrbainna passasjera. Bare mas!

Velvel....Ikkje gjør nåkka æ ville gjort i helga. Det e livsfarlig! Schnakkes.

On the road again!

Stadig i live folkens. Stadig i live. Kjørte på med en HVIT dag på torsdag. Drakk en 15-16 White Russian – og det va alt. Så våkne man klinke, peise edru. Og ka ska man finne på når man har gluggen oppe allerede i 10-tia og ikkje treng å bruke flere tima på å reparere? Joda, men scanne hjerne barken og finn ut ka man e interessert i. Og gamle Kalle: Bila! Rett på nærmeste sportsbilsjappa, lyge på sæ en kapitalbunke på nivå med verdien av flåta tell han John Fredriksen og rive sæ ut den feteste Porscha tell prøvekjørings.

Æ gestikulerte, bantes og sjarmerte om en anna. Og i løpet av en time med førrhandlinge fikk æ testkjøre en Boxer med 580 spinnville hæsta under panseret. Det va ned med kalesjen og inn med gassen. De ansatte va hysterisk lykkelig da æ smalt ut av en røyklagt butikk. I speilet skimta æ to 20 meter lange svarte gummistripe på betonggulvet og fire menneska med kulerunde klinkekuleaua som vinka mæ av gårde med frenetiske armbevegelsa og høye tilrop. Butikksjefen va så gla over et potensielt Porschesalg, at han tok tell tåran da æ børna bortover veien. Og det va en lykkens dag førr han. Det måtte det ha vært – han va oppløst i tåra enda to tima seinar, da æ slængte Porscha på plass utfør sjappa.

Men i alle skitfulle fall: O’du hoppanes Flamencodanser kor det spente fra. Capsen blei blåst av allerede inne i butikken. Der imponerte æ storligen med å klare 0-100 på 4 sekund. Ganske sikkert verdensrekord. Innendørs! Og vel utførr butikklokalet måtte æ bare klore mæ fast i rattet mens æ førrbante mæ på at æ sku være temmelig tynn i håret før æ kom tellbake.

Æ la tell flækkings innover mot Valencia. – Eller Balencia som dæm sir spanjolan. Dem rote nåkka så jævlig med bokstavan her nede. Det e jo nesten som å være i Finnmark – verdens navle førr palatalisering. Ta førr eksempel Berlevåg. Det uttales Pærlevåg. Og min teori – ja dokker vet at skoltenæpa mi går på høygir med kunnskap, villskap og bannskap – dengår ut på at plassen faktisk HETE egentlig Perlevåg. Men da palateristan palataliserte sæ på ræv så måtte et skriftlig Perlevåg uttales – YESS NÆTTOPP: Bærlevåg. Et bokstavkaos på nivå med Spania. Så førr å få rett navn:Perlevåg, må dæm skrive det med B. OK – da har æ doktorgrad i det åsså!

Det minne mæ om en finnmarking som ringte inn tell en spørrekonkurranse i radioen. Og han fikk spørsmål om å nevne en rovfugl som begynte med bokstaven K. Og finnmarkingen tenkte sæ godt om før han svarte: ” Tja – det kan no ikke være Gråka………hmmmmm….ska vi no se……ja,ja no vet æ – det må jo være en Kribb.” Men skit no i det. Æ prate mæ jo helt bort i mygghelvete nordpå, når æ skal førrtelle om tur/retur Valenca/Balencia.

Altså - dokker som følle med vet at etter mine trafikkregla så betyr 120 km/t – skilta på begge siden av veien – 240. Enkel matte, lett å huske. Æ fikk skvisa inn en liten tanke om at æ kanskje sku ha bardunert mæ fast der æ fauk av gårde ytterste felt. FØRBIKJØRINGFELTET! Høre dokker alle spanske sjåføra, turista og andre toillinga som ligg å daffe i 180 i METT felt! FØRRBIKJØRINGSFELTET! Æ sku jo førrbi. Og her måtte æ fan mæ bruke bremsa mer enn gassen. Har du hørt på trafikkterrorista.

Slalom blei løsninga. Æ oste førrbi i all tre feltan. Sku æ klare å holde fartsgrensa på 240 så va det einaste løsninga. Men dæven kor irritert æ blei på all fløytinga. Det va jo ikkje en ørens lyd å få. En kakofoni av lyden fra en illsint Porschemotor som gneldra som ei veps med ADHD, og hornmusikk fra en haug med avdanka sjåføra på motorveien. Det va som å være dirigent i en Arne Nordheim-konsert.

Med en rutinert yrkessjåførs kirurgiske presisjon svingte æ mæ med elegant centimeter-klaring mellom de feilparkerte bilan på motorveien. Dæm va jo ikkje helt parkert, men når dæm e så utrulig feig at dæm lunte av gårde i 120 – så kalle æ det feilparkering. Det e jo ikkje nåkka motorveitempo. Skogsveia i Indre Troms tåle jo mer gass enn det!

Jaja. Som sagt gråt butikksjæfen enda da æ kom tellbake. Han tok imot nøklan med et bedanes blikk. Men nåkka handel blei det ikkje. Æ sku jo bare ha mæ en liten luftar. Og det fikk æ tell gangs. Herlig!

Konklusjonen va uansett klar: Æ va enig om at det hadde vært en fin tur!
OK og hasta luego. Hils modern!

HOLA BANDIDOS!

Hola Noruega!
Helleu, ladies and gangsters. Æ regne med at dokker lure på om æ e i live. I alle fall har æ fådd gjentatte bekymringsmeldinge fra modern – ho Magnhild – på SMS. Men ho spør ikkje om æ e live. Ho e mer bekymra førr at æ ska komme hjem FØR avtalt.

Ho har vel tadd helt av, no når ho har huset førr sæ sjøl. Kjenne æ ho rett så har ho gådd helt av hengslan. Bananlikøren flyt i strie strømma – og en haug med tilfeldige, forsvarslause mannfolk e lurt med fra Level 44. Altså plassen som tidligere het Papagena, Grandios og Festhus. Eller mer riktig: DnC. De Nyskiltes Café. Stakkars mannfolk. Skjenkes tell det ugjenkjennelige og misbrukes på det groveste. Jaja – ho får no bare holde på.

Viva España!
Førr min del så skal dokker bare legge nervan i stabilt samleie. Her e det ingen grunn tell utrøkning. Æ e Still alive – eller Still going wrong – som æ bruke å si. Her fra Costa Blanca kan æ rapportere om bra vær og et yranes strandliv. Det e det mange som førtæll om når æ treff dem i baran ut natta.
Men det e jo kjente ting. La mæ heller komme med en nyhet: I år satt æ personlig rekord straks æ ankom Destination Canonas. Æ klarte å være dritings TRE ganga bare i løpet av de 24 første timan. Men sånn e det med mæ, Kalle, det e guten som ikkje lægg pappen i mellom. Æ tar min egen lille vri i stedet. Æ lægg pappen i bløtt. Søkke bløtt.

Una canona, por favor!
Gin Tonic, Cerveza, vino tinto, Sangria I mugge, Crajillo, VERY LONG island iced tea, Rom & Cola, Cola & Rom, Rom, Rom, Rom & litt cola, Rom uten alt blandevannet man blir så jævlig urven av, lokale likøra, Lumumba, vodka og juice, Vodka Russian, Smirnoff og 7-up for tørsten, kaffe og cognac, kaffe med cognac oppi, utførr og på fatet, to halvlitra Guinnies på shortsen og tre glass Tia Maria nedover T- skjorta. Det va alt æ klarte å ta tell mæ første dagen. O’du allmektige spanjol kor det svingte. Æ holdt på å kose mæ i hjæl – bokstavelig talt.

Men slæpp åff – æ kom tel mæ sjøl under ei solsæng neppå stranda litt utpå ettermiddagen. Og som en rutinert sydenfarer så hadde æ klæmt ei lærka med Jäger ned i badebuksa.Flaska stramme solid opp nedi godteposen og kan jo spre nån falske førrhåpninge blandt hungriga svinska flickor, men førr min del så e det innholdet som betyr nåkka. Det kvælle æ brutalt innpå og får retta opp hele kadaveret på 1-2-3. "Di-Ding!" - sir det og så står æ som en påle. Så med nysnudd promillekurve, så va andre døgnet med jubalong i full gang.

Wine & Dine på La Fiesta
Å sånn har det no gådd slag i slag. Men i dag skal æ faktisk ut å ete. Æ må jo ha nåkka i magen som brennevinet kan herje med. Så i kveld blir det ei svær skål pommes frites på La Fiesta. Det blir skikkelig Wine & Dine – med Kalle på eksklusiv ferie. Svarte Bjarte – æ må førr all del ikkje blir dårlig. Det gjeld å være forsiktig. Dokker vet den gamle regeln: Fremmed mat e ikkje tell å spøke med. Eller som modern har innprenta mæ i alle år: Ikkje lek med maten Kalle!

OK. Da kjenne æ at æ blir litt skjelven – så kroppen må ha påfyll av veske. Det må jo gå helt glimranes med et par-tre vodka tell pommesen. Og klare æ holde mæ kun tell promille i dag - og ikkje gå over i den vanlige prosentfylla igjen - så skal se om æ ikkje klare å få sjekka inn på hotellet også. Æ har jo tross alt vært her 5-6 døgn no - trur æ...

Jaja - sånn går no dagan. Sku æ få et klart øyblikk tell i løpet av ferien, så ska æ førtælle mer om stedet og dets attributter. Så med andre ord: Det kan hende æ kommer plutselig telbake. (Nei slapp bare av modern. KUN på bløggen – ikkje hjæm!) Men det e jo umulig å garantere. Her e det litt førr livlig tell å vite ka som lure rundt neste barhjørne.

Da gjenstår det bare å sommerhilse med et heidundranes Hasta la vista!
Og et lite ”Dreetings from Spain”.
Det her e kænuun!

I'm leaving - on a jet plane

Tra -lalla- la- la-lallala! Yes. Æ syng. I mårra klokka 06.45 slæng æ færgeræva i flysetet og sett kursen førr "hot weather" og "hot babes". Nedi Syden. Nærmere bestemt Spania, kor æ egenhendig skal berge den nåkka skakkjørte økonomien. Og æ kan mye om kjøring - også skakkjøring - av både bil og økonomi.

Så no blir det tjo-bing, hællibællu og klapranes kastanjetta fra mårra tell mårra. Dæven kor æ glær mæ. Førr når æ først e på ferie - så hold æ mæ konstant brisen. Døgnet rundt.
Du kan si det e en del av "feriefølelsen".
Og etter bare et par daga snakke æ flytanes vodka. Alle bartenderan skjønne akkurat ka æ ska ha. Der har du mæ - han Kalle - språkfenomenet fra nord.

4 uke ligganes på sprit, solseng og under diverse bord - det skvise Euro-beholdninga tell siste dråpe. Men sånn hold æ jo liv i flere lokale bara. Som den barmhjertige samaritan. E det rart æ blir bukka inn og bært ut?
Et glimranes konsept førresten. Det sku vært prøvd hjemme også, men her nordpå går det mest i bæring og lite i bukking.

Så har æ jo også en stygg tendens tell å tømme pungen på tilfeldige kvinnebekjentskaper. Æ e no sånn laga at æ bestandig tar på mæ spandérbuksen når æ går ut. Selvfølgelig i håp om at nån av disse bekjentskapan skal ta dæm av mæ.

Men det e klart: med en promille som kunne sendt mæ gjennom åpen hjertekirurgi uten å merke en pøkk - så e det jo med varieranes hell.
Eller førr å være mer presis: Hellet variere egentlig lite.

Men æ peise på. Prøve på nytt. Hiv mæ tell. Skrur på sjarmen. Drikk mæ ut på dansegulv. Sleng med leppa. Bånske neppå. Flørte vilt. Knikse og kneise.
Før æ tel slutt sætt inn støtet og blinke med auan, himle med auan, krysse og vrænge auan, og ser undersida av et bord med de samme auan. Og bæres ut. Gang på gang. Der har du Kalle i sett ess. O' mein papa - e det nåkka æ e god på, så e det akkurat det der.

En og anna Euro går jo også tell mat. Æ vet ikkje helt koffør, men i Syden har æ lite behov førr fast føde. Eller 'fast food' - som dæm sir på utlending. Likevel vet æ av erfaring at æ kommer tell å være minst like blakk som katastrofelandan i Europa før æ e trygt tellbake på Langnes uti august en gang.

Einaste ulæmpa - med et drikketempo på nivå med han Usain Bolt og ei utholdenhet som en kenyansk maratonløper - e at æ da, etter 4 uke, har akkumulert 28 dagers fyllsjuka. Helt tell æ kommer hjem. O'buenas senoritas førr en opplevelse. Hælvette laus. Da e det ikkje like "kænuuun" å ha vært såpass mye "kanon". Det e bare å gå rett over i en tung, ukelang Paracet-rus førr å gjenvinne mett Tromsø-omspennende verdensherredømme.

Så no e det bare å kjæfte opp leiesjåføren, så han kjøre inn mest mulig Euro mens æ e ute og blafre med pungen. Pakking og sånt går i et sukk og et spunnsan. Kor vanskelig kan det være å få pass, penga og ei badebuksa stappa ned i innerlomma?

OK. Æ bløgge litt fra en nettkafé med skjenkeløyve der nede.
Men som æ sir tell modern: Ikkje sett oppe og vent!

Hæppy skvætt folkens. Og god tur tell MÆ!

Buktafestivalen og the BIG bæng!

KO-KO BANANAS
Så va hællvette laus igjen. Bukta! Tromsøs svar på Skipagurra-festivalen.
Alo og holloi, gneldring på elektriske gitara, smelling på tromme og et kaos av hylanes folk. Foill hællibællu neddi fjæra. Ka du byr?

Det e no greit nok at nån like å stå å reste på sideflæsket, mens dæm høre på en konstant støy fra bænd som ikkje e i nærheta av å kunne en einaste Vikingarna-låt.Problemet e jo at folk må fraktes tell å fra den her ødemarka.

Og kæm sørge førr det? Jo æ! Fra tidlig ettermiddag på torsdagen, smell æ i gang drosja og legg gasspedalen kjærlig helt ned i dørken. Så klamre æ mæ fast i rattet og kjøre oj-oj tell og fra sentrum. Hele jævla helga. Døgnet på tamp. Med bilen foll av ryggsækka, rægnkappe, fjellutstyr, nåkka hjemmestrikka penisfuteral dæm sir dæm skal ha ølglassan i - og gud vet ka dæm skal ha med sæ. Sku jo fan røkke mæ tru dæm sku tell nordpolen. Dæm går Ko-ko bananas bare førr at det e litt lyd på sydspissen.

THE BIG BÆNG!
Æ drit no førrsåvidt i hele greia, men da æ så at første bænd ut va Big Bang.
Da lurte æ litt. Ka svarten vet en trio sørfra om The Big Bang?
Det e Æ som kan alt om det.

I drosjekretsa e min spektakulære kollisjon i rundkjøringa på Schtakkevollveien trygt plassert i Taxisjåførenes Hall of Fame.
Den e berømt. Førr ikkje å si berykta.

Her kommer æ sørfra i 120. Og ikkje protestér. Det e helt lovlig etter mine trafikkregla. Æ hadde akkurat passert tre 40-skilt. Og tre ganger 40 e jo 120.
Æ kan no væll førr svarte regne.

Så e det jo vikeplikt førr bila som e inni rundkjøringa. Men den vikeplikta valgte æ å ikkje benytte mæ av. Å han førgassa clutch-Kåre kor det smalt. Bæng! Et skikkeli Bæng! Bænget som går under navnet THE BIG BÆNG!
Det smellet e mett. Bare mett!

En koreansk blækkboks, med navn Hundai eller nåkka sånt, fløtta sæ 150 meter nordover. Vettskræmt av å bli truffet av en litt travel yrkessjåfør fauk skraphaugen i dekning neddi ei grøft. En skikkelig feigskit! Men O' hellige Korea førr et syn.
Æ va søkkimponert over kor lang en bil kan fly. Dær kan koreaneran nåkka ingen andre bilprodusenta kan.

Men heldigvis hadde folket ombord i bilen sedd mæ på hundre meters avstand. Og dæm hadde spontanevakuert katastrofeområdet. Dæm rætt og slætt hoppa ut av av bilen og la tell flækkings. Smart trekk, spør du mæ.

Og det her - DET va altså det skikkelige Big Bang.
Ikkje en hersjestrengklimpranes Øystein Greni med enda en ny bassist og trommis. Det e mye lyd i Bukta, men fan ikkje i nærheta av smellen bortpå Schtakkisen.

Der må det ikkje være tvil.

Yes. Da sku den saken være opp og avgjort en gang førr alle! Da ska dokker bare klargjøre gamasjan og hute dokker bort i Bukta. Ring ætter taxi 007.
Æ træng pængan. Æ blir settanes konstant 24/7 hele helga. Æ kjøre selv om ryggen skrik om hjælp og ræva går i vranglås.Så se etter han Kalle, bla opp gullkortet og du e fremme før du vet ordet av det. Og e du ekstra heldig, så kommer du frem med et skikkelig BIG BANG!

OK. We sneiks at The Bukt!

Fra bulldozer tell taxi-97.

Da gamle Pitbullen etter hvert inntok nabolaget på nytt va han spakna litt i uværsfronten. Fakta e at han ordna skadeoppgjøret med naboen på privaten. Han betalte ei klekkelig erstatning med nåkka penga han arva etter han onkel Egil, som jo også bikka under den sagnomsuste bulldozermasakern. Og han bikka førr godt.

Han gamle Egil klappa helt uannonsert sammen spissteltet, kraup ned i træsoveposen og tok sæ en evig påskeferie. Eller førr å si det med reine ord førr arven: Han la på røret/tok ned flaggstanga/kobla ut stømmen/slo av lyset/slutta med kvinnfolk eller ka i svarten man no sir om det ubestridelige faktum at folk før eller seiner tar reper’n.

Tar reper’n e jo førresten et flott uttrykk, når æ tenke mæ om. Men når æ tenke mæ om én gang tell, så skjønne æ ikkje helt ka det egentlig betyr. Og da e det væll ikkje så flott likevel. Så der va æ nåkka uklar tell å være såpass sylskarp i knoillen tell vanlig. Beklager.

Han Egil blei i alle fall ramma av hjertestans i samme sekund som den spellnye Mercedesen hannes blei ramma av skofla på Bulldozern tell han Terje. Og som enearving kunne han Pitbull-Terje slå fast: ”Vel vel. Aldri så galt at det ikkje e godt førr nåkka”.

Morbid? Ja. Det e han. Men de få sedlan han hadde igjen, etter å ha finansiert totalrenoveringa av hannes meget solid utførte skadeverk, investerte han i utdannelse. Tiltrukket av verdens tøffeste yrke, verdens heftigste yrkesutøvera og vi som sørge førr fart, spenning og høylytt fliring på jobben – så tok han drosjelappen! Og påluselig sto han der i taxi 97. Og venta på tur. På Strandtorget.


Vi va jo nåkka redd han i starten. Det må æ bare innrømme. Og sånt innrømme æ vanligvis ikkje! Men så vise det sæ altså at han Terje Karlsen – alias Pitbull Terje – egentlig e en likanes kar. Når man bare får taket på han.

Det tok riktignok ei stund å få han dressert, men-men… Litt får man ofre førr freden. Æ og han Kjelle på 42 -vel han e no nærmere 50, men kjøre taxi 42 - vi fikk han med oss på en fritidsaktivitet. Anna kvær onsdag gjennom en hel vinter tok vi han Terje med på dressurkurs i Hundeklubben. Han deltok ikkje aktivt, men han sto no og så på. Og nåkka lærte han tydeligvis.
Av hundan!

Og så va det lite sny den vinteren. Sånn at adrenalinet stort sett holdt sæ like under kokepunktet gjennom hele denne gode perioden.
Etter kvært fikk vi låne et sånt elektrisk halsbånd i hundeklubben. Et sånt som brukes tell å skremme bikkjen fra å angripe sau og ainna buskap og fanskap. Det hadde han på sæ en måned. Vi va flere som tok oss litt fri fra kjøringa førr å fotfølle han 24/7. Førr en suksess! Snill som et lam blei han.

Der kan man se. La oss lekfolk slippe tel! Da blir det skikk på sakene.
Kalle og taxigutan: Samferdsel, velferdsel og adferdsel!
Vi fikse det mæste!

No tar vi bare på han båndet når vi ska ta laus på byen i hælgen. Vi føle det at det e tryggest. Fræmdeles. Det blir kanskje aldri folk av han, men ei nokså grei hoindlørva trur æ det e gode sjansa førr at han kan bli.
Jo mer æ tenke på det - jo mer trur æ på det.
Ja - kofførr ikkje? Man må ha nån store mål i livet.

Og da va det ikkje mer å si om mett møte med han Pitbull-Terje. No e det nedtrappings tell ferie fra neste uka. Det betyr ikkje at æ slæpp opp gasspedalen. Nå nei du. Æ e allergisk mot fartsgrense, så det blir foill pinne tell over helga. Så får vi se om det blir no mulighet førr å gje foill pinne tell ho "Helga" når æ ose tell Snyden. Det e i alle fall lov å håpe.

Eller som dæm sir på utlending: I love to hope! Sneiks.

Nabovarsel!

START
Skal snyen deponeres, så skal det gjøres ordentlig, tenkte han Pitbull-Terje.Han ruste bulldozern og starta renskinga av egen tomt. Det flotte stakittgjerdet, som naboen og kjærringa hadde gnukka og finmalt på hele sommeren, klappa sammen under snymengdan. Og det lenge før bulldozerskofla nådde frem. Komplett i transe, med en helhjelm som grøtomslag på en fullstendig kortslutta styringsenhet på toppen av nakken mosa han på. Kubikk på kubikk med kram sny blei brøtten inn mot garasjeveggen tell han gamle Hansen, som så sin kjære dobbelgarasje begynne å gi etter førr overmakta.

Med en kombinasjon av krampegråt og milelange tirada av bannskap va han i ferd med å sundkoke hjernen sin i rødglødanes mobilkontakt med politivakta.
”Nabovarsel! Nabovarsel!” – va det eneste han klarte å få frem de ti første oppringingen. Men tel slutt fikk han både førrklart ka som va i ferd med å skje – og gje fra sæ åstedets adresse.

Førr her va det snakk om åsted. Han Pitbull-Terje va ikkje den eneste som bikka denne dagen. Neida. Garasjen bikka. Drivhuset bikka. Eller ikkje bare bikka - det gikk fullstendig adidas. Så va det husets store pryd - verandaen som bikka.

Og da stuevinduet i nabohuset ga etter, kunne ho fru Hansen ha invitert han Petter Nordtug på ”Tour de Spisestua” hadde ho bare orka å frese opp et par skispor i snymassen rundt spisebordet. Men ho hadde ikkje anledning. Ho hadde førr lengst søkt kaffe- og vaffelasyl hos nabokjerringa tre hus bortaførr.

STOPP
Vel - skadan va solid utført av en feinschmecker i ødeleggelsesfaget, lenge før politimester Truls Fyhn egenhendig troppa opp med fire betjenta på slep. Her fikk alle oppmøtte – og det va blidd en del etter kvært – se politiets spesialenhet i aksjon. Dem braut opp dozerdøra og kasta sæ over både han Pitbull, tenningsnøkkelen og håndbrekket. I et risikofylt lynangrep klarte polititruppen å stoppe det som sikkert kunne ha utvikla sæ tel jordas undergang, om ekkohaue inni dozern hadde fått fortsette.

Hylan hannes kunne høres i mils omkrets da han blei slept ut av sin kjære anleggsmaskin: ”Æ e ikkje strafferettslig tilgjengelig! Æ e ikkje strafferettslig tilgjengelig! Æ e snyblind! Høre dokker? Snyblind!”

Så kjørte dæm han bort. Den godeste Pitbullen har aldri førrtelt kor han blei kjørt. Heller ikkje kor lenge han blei holdt der: Men vi som enda har litt strømtilførsel tell hjernebarken kan no tenke våres – om både tid og sted.

Mett oppe i det her så bikka også onkelen tell han Terje, han onkel Egil.Det va da den spellnye Merscedesen, som han uheldigvis hadde parkert i gården tell han Terje, blei spontankondemnert av bulldozerskofla.Det sku seinar vise sæ å være et slags "hell i uhell".

Nei dæken. Æ må ta mer om det seinar. No skal ei gammel kjærring absolutt ha hjelp med å bryte nåkka kofferta inn i bilen. Her klare dæm knapt nok å klamre sæ fast i rullatorn, og så skal dæm ut å reise med et koffertlass som ei Hollywoodstjerna på vei tell Oscar-utdeling. Hadde det ikkje vært førr suget etter litt klingende mynt - så hadde æ bare bøøøørna avgårde.

OK! OK! OK! OK!

Altså den her lætt irriterte OK-remsa va ikkje tell dokker. Den va tell ho maskråka som har stådd ti minutter bakom bilen og kauka om hjelp.Utrulig ka dæm tillate sæ, de her kundan!

Bulldozer! Bulldozer!

Og trur du ikkje han Pitbull-Terje fikk græbba tak i et monster av en bulldozer. Søskenbarnet, han Ronald, hadde et gammelt vrak ståanes. Han Ronald va ikke spesielt kvikk i krystallkula tell daglig. Men da han overleverte dozernøklan tell en snydesperado av uante dimensjona, måtte jo alt av krystall ha vært knust i tenkeskapet hannes.

Han Terje og dozern va tvillingsjele. Begge like full av utemma energi, mekanisk i bevegelsan og helt uten hjerne. Dæm smelta sammen tell en dødsmaskin. To av naboan rett og slett pessa i buksa da djævelens personlig utsendte ekvipasje ankom gården tell han Terje. Her va det bare å pøse på med valium, kneppe hendern og be til de høyere makter. Men de høyere makter va dessverre døv på begge øran.

Om det va aloen fra et 548 hæsters dozerhælvette som overdøva bønneropan fra det vettskræmte nabolaget, eller om det va så tett med sny på tur ned at de skrekkslagne hylan ikkje nådde opp, det skal være usagt. Det va i hvert fall ingen hjelp på få.

Snyen lava ned. Konstant. Uten opphold. I sinnsvake mengda. I flak på størrelse med sponplate. I trailerlass. Som naturens egne klasebombe. Som søkkvåt bomull fra himmelens egen, utømmelige plantasje. Som veldig masse sny med andre ord. Og den la sæ tett utpå og ikkje minst inni haue tell han Terje. E spør bare: E det rart han bikka?

En rabiat latter spredde sæ i nabolaget. Den braut sæ uten hæmninge tvers gjennom bråket fra helvetesmaskinen. Pitbullen va godt gang med å renske hele tomta førr akkumulert mainnskjit fra oven.

Dieselrøyken la sæ som en askesky rundt Pitbull-dozern, da han Terje med flakkanes blikk så sæ om etter et snydeponi. Og ka lå nærmest? Jo selvfølgelig: Nabotomta! Den lå der fristanes, flat og med flere hundre kvadrat tell ”fri” disposisjon. Kun et gjerde skilte han fra ”Den himmelske freds plass”. Og som han sir sjøl: Det va rått parti.

OK. Æ ser på timinga på kvartsuret at det e helg no. Æ ska på sjalabais med nåkka kumpisa. Kan jo ikkje sette her å bløgge mæ bort fra Futt and Fart - som dæm sir i unaiten. Æ får ta ræsten om det her nabokalaset tel han PBT på mandag.

Må dokker hive dokker på fyrings i helga. Vesst vi møtes, så kan vi jo ta oss en DOZE i lag! Vællvællvæll.... Om ikkje helga blir kænuuun - så ska no hvertfall æ bli det! Vi schnøvles!

Det koke over - snyvintern 97

Det starta sommern –96. Tromsøværingan gikk i shorts og moillkoste sæ, men den 16. juni begynte det å regne. Og det regna og det regna. Så fortsatte det å regne. Og så regna det enda mer. Det stoppa fan ikkje. Det gikk bare rætt over i sny i metten av oktober!

Så snydde det førr sikkerhets skyld kontinuerlig. Ut april -97! Uansett kor mykkje du måkka - så nøtta det ikkje. Det bare fyltes på med mer feite skya og nye, vanvettige mengda med sny. Heile førrbainna vinteren igjænnom!

Den 30. april lå det TO METER OG FØRTI !!!!! - oppe på Værvarslinga. Da va det ikkje bare han Pitbull-Terje som sleit med å holde haue kalt. Det kan æ love dokker!

E en spade egentlig en spade?
Pitbull’n hadde starta med en vanlig spade utpå høsten. Men kor lenge kan du kalle en spade førr en spade? Ikje særlig lenge sku det vise sæ. Den va jo sundbrøtten på et øyeblikk! Utsletten og ubrukelig i løpet av et par ettermiddaga. Da va det bare å hive sæ på ei større skoffel. Og tell jul va den så hærpa at den ville blitt antatt på høstutstillinga som en usedvanlig hipp og nyskapende skulptur.

Full fres
Det neste offeret va en brukt 8-hæsters Honda snyfræser som blei mishandla tell det ugjenkjennelige i januar og februar. Da den plutselig eksploderte av overoppheting den 27. februar – eksploderte åsså han Terje.
No fikk det fan steike være nok! Førrbanna drit!

Traktor!
Traktor førr svarten.
Traktor for liten og traktor for stor – som dem sir i reklamen.
Traktor va helt klart tingen!
Han trålte avise og butikka, webside og tekst-TV, men ingen traktor i hannes prisklasse va å oppdrive.

No skal det sies at han ikkje hadde så god råd heller. Han hadde spontanslutta i jobben som postbud. Den dagen snyfresern gikk i lufta. Han følte at om han sku ha en snyhaug på 2.40’s sjanse i hællvette tell å vinne kampen om å holde oppkjørselen kjørbar, så måtte han ta arbeidstida tell hjelp.

Han hadde vel førr helsika ikkje tid tell å fære rundt med post tell folk. Han som levde med konstant angst førr å bli innesnydd kvært et øyeblikk. Det hær va mer enn en heldagsjobb. Hær va det snakk om døgnkontinuerlig drift. Et slags treskiftssystem. På én mann. E det rart han bikka?

Da! Plutselig:
Bulldozer!
Tanken slo ned i han som snykov fra svart himmel.
En Pitbull-dozer! Yess baby! Og hey baberiba! Det må
Kanonidé! Han hadde et søskenbarn som va maskinentreprenør. Hadde han bare fådd fyr i et av de halvkondemnerte vrakan tel han Ronald hadde han vært berga. O’ du hellige apostel med truge. ”Ronald” – skreik han i telefonen. ”Ronald! No skal du høre…”

Å æ kan trygt si at du ska høre mye før øran dætt av når han PBT herje med historikken.

No fikk æ en tur tell ølhallen. Så da kjøre æ rett å parkere og tar mæ et par øl. Æ blir så søkke "tøst" av sånne bestillinge tell ølhallen. Så no tar æ det onde ved roten og smell innpå et par førr tørsten med én steiking. Så da får vi ta mer om snyvintern i mårra. We hears!

Best buddies?

"No må æ bare klappe det klart. Om æ så må klappe det rætt over auan på dæ. Æ hete Pitbull-Terje!" -skreik han. "Og æ het det længe før de opppskrytte barnebøkern tell han dær førrbainna navnetjyven Endre Lund Eriksen vesste ka et bokforlag va førr nåkka. Æ ska slite av han haue – vesst æ bare får kleppe tak i han!"

Nån år ætter den hær utbruddet emigrerte han Endre Lund Eriksen tell England førr en periode. Det va jo sikkert lurt å ta nån forhåndsregla. Det hær va tross alt i 2001. Og 11. september va nylig befesta som en framtidig minnedag. No føltes terrortrusseln fra vår nye sjåførkollega minst like sterk som den fra han Osama og hulefolket hans.

På bølgelengde
Mannen va åpenbart ikkje heil om beinet! Ja, her snakke vi altså om han Terje. Ikkje han Osama eller han Endre. Æ tænkte no i mett stille sinn at her hadde vi å gjøre med et stygt tilfelle av seinskada etter omfattanes inntak av sentralstimuleranes midla.

Men no gjaldt det å ikkje si førr mye. ”Javæll. Hyggelig å møte dæ!” –begrensa æ mæ tell. Æ la et ironisk trøkk på ”hyggelig”, men det la han heldigvis ikkje merke tell. Han tok det førr god fesk, og da han tørka skummet ut av munnviken så det næsten ut som han smilte.

Sånn møttes no æ og han Pitbull-Terje. Og av én eller anna merkelig grunn viste det sæ at vi va på bølgelengde. Buddies. Kæm sku tenkt sæ det?
Jaja. Nåkka rabiat kan no æ åsså være. Så helt usannsynlig va det væll ikkje.

Faktisk va det verken strømstøt, posten eller kjemikalia som va årsaken tell at det hadde slådd sæ krøll på næpa hannes. Det va snyvintern i –97. Den fikk han tell å bikke. Og når han først bikka – dæven kor han bikka.

Nei har du sett.Æ må bare "hoppe av i svingen". Førr her kommer Der OrdFuhrer. Æ trur æ må svinge han Haugsberg og nåkka andre AP fra flyplassen no. Så e bløgge i vei i mårra - om snyvintern, han PBT og aill jævelskapen i 1997. Det blir helt kænuun!